Det har gått noen uker siden Frank Ocean satte opp et webkamera i et lagerrom som fungerte som en sløydsal. Ting ble snekret, og små musikalske drypp ble spilt av. Et album måtte man midlertid se langt etter, fordi ingenting ble lansert. Et kuriøst opplegg, for å si det mildt.
Etter hvert kom hintet om at platen ble utsatt til november (utsettelsene ble til slutt ganske mange). R&b-crooneren ville liksom ikke gjøre det lett. Det er lenge siden Channel Orange ble lansert. Fire års ventetid er lenge. En lettere irritasjon oppsto.
Men så våkner man opp til nyheten. Frank Ocean har, i likhet med Beyoncé, lansert et visuelt album. Forskjellen i filmene er at Beyoncé leverer en forseggjort film i mange deler. Ocean går i motsatt retning.
I Frank Oceans visuelle album ser vi at han snekrer. Bruker sirkelsag. Maler. Løfter opp tredeler han har slått sammen og setter det på et stillas. Som blir en trapp til slutt.
Mens dette foregår i den tre kvarter lange filmen får vi høre tandre, skikkelig fine ballader (Isley Brothers-cover “At Your Best (You Are Love)”, “Wither”, “Rushes To”, “In Here Somewhere”). Dette forent med beatsy, vibbete hiphop (“Higgs”, “U.N.I.T.Y”) og houseelementer (smått enerverende “Device Control”). Mannen veksler også den sedvanlige sangstemmen med knekk i – som vi har blitt så glade i – med finfin rapflyt (“Comme Des Garcons”, “Slide On Me”).
Endless treffer tidsånden med britisk-influert elektronika, tilført Oceans karakteristiske pianoklimpring (“Deathwish”, “Alabama”) og gjestes av blant annet James Blake, Sampha og Arca. En som fortjener velfortjent skryt er Jazmine Sullivan, som låner bort stemmen på flere låter.
Frank Ocean mister ikke seg selv underveis, selv om det er mange kokker som har vært med å jobbe frem albumet. Den Sjelfulle r&b-melodien, hjørnesteinen til den Long Beach-bosatte artisten, er like fremtredende som den bør være.
Etter å ha hørt gjennom det atten (?) spor lange Endless minnes man på hvorfor man har gledet seg. Tekstmaterialet er følelsesrikt: På sitt beste lager Frank Ocean musikk å se noen du er glad i dypt inn i øynene med et blikk som sier at man aldri gir slipp. Eller at man må gi slipp.
Det meldes om et “ordentlig” album som skal ut i løpet av helgen, den akk så mange ganger annonserte Boys Don’t Cry (med forbehold at tittelen byttes ut). Mulig at Endless er en bonus i denne sammenhengen, men det er uansett den første utgivelsen på fire år som kan kalles et album fra den kanten. Det er mye som skjer rent musikalsk i løpet av de førtifem minuttene her. Men det er sart med brodd. Musikk som blir sterkere for hver lytt.
Endless er stemningsfull, fin, og veldig Frank Ocean. Det vi har savnet, med andre ord.
PS: Albumet er kun tilgjengelig via Apple Music.
Ali Soufi