Bak artistnavnet Phaedra, opprinnelig en incestuøs stemorsskikkelse i gresk mytologi, udødeliggjort i Euripides’ tragedie Hippolytes, skjuler Oslo-kunsteren og -artisten Ingvild Langgård seg. Tidligere i år debuterte hun med albumet The Sea, utgitt på feinschmeckerlabelen Rune Grammofon, som i likhet med mange av selskapets utgivelser har høstet betydelige mengder ros utenfor landegrensene.
For brorparten av de oppmøtte i klubbteltet på Øya denne fredagen er hun imidlertid et nytt bekjentskap. Men allerede fra de første, dvelende sekundene av konserten er det klart at formen er funnet. Labelmates som Jenny Hval og Susanna Wallumrød er nærliggende referanser, ikke minst i alvoret og intimiteten som formidles fra scenen, men de tre første låtene kunne like gjerne vært middelalderballader. Det skyldes ikke bare det spartanske akkompagnementet og Langgårds flotte stemme som stråler i sentrum av det, men også den enkle melodistrukturen som preger dem alle, og dermed gjør dem trøblete å skille mellom.
En ny side av Phaedra titter fram mot slutten av «The Darkest Hour» og på to nye låter som presenteres denne fredagen. Her strekker hun seg mot en en mer kontemporær, seig og tribal blues; tenk Karin Dreijer, Lykke Li, Bat For Lashes eller for den saks skyld Björk. Det er mange om beinet i denne sjangeren, uten at Phaedra skjemmer seg ut med sitt bidrag til den, som er mer akustisk fundert og langt mindre orientert mot rytmiske bevegelser på et gulv enn noen av de nevnte.
Grensen mellom skolert og skoleflink er ikke alltid like klar gjennom disse 45 minuttene. Til tross for at konserten er svært gjennomført og velspilt (og -sunget!), savner jeg tidvis en håndfull grus i maskineriet og et par ordentlig minneverdige låter. Et mer fokusert og dedikert publikum ville trolig vært belønningen, og det både trenger og fortjener denne musikken.
Marius Asp
