Hvem du er som popartist, har alltid vært like viktig som hva du kan.
Hvis jeg sier Taylor Swift tenker du kanskje på «Kvinnekamp» og keitete kjærlighet. Harry Styles? Oppvarter ideen om at han kunne vært kjæresten din, samtidig som han ser ut som en tørrlagt Keith Richards. Her hjemme har vi Sigrid, nabojenten i jeans, eller Aurora, det snodiges skytsengel.
Slik får artister personlighetene sine påskrevet med store bokstaver. Sånn er du, og sånn er musikken din også. Susanne Sundfør har på denne måten blitt elendighetens matriark.
Først og fremst for den stødige klangen hun har latt lytterne sine marinere i, og sitt trøblete og perverse låtunivers.
For det andre for sin mye omtalte takketale da hun vant prisen for «Beste kvinnelige artist» under Spellemann i 2008. Der poengterte hun at hun først og fremst var artist, ikke først og fremst kvinne. «Hun entret scenen med en sur og forulempet mine», skrev VG i 2011 da hun meldte seg av samme kategori det året. Både anekdoten og stempelet som «sur» har fulgt henne siden.
Ugh, bli tatt seriøst i levebrødet sitt? Vrangt.
Litt krystalldame på Scorpius
På forrige album, «Music for People in Trouble» fra 2017, fikk vi et innblikk i haugesunderens klimaengasjementet. Albumet har sitt utgangspunkt i et dystert verdensbilde, både om klima og kjærligheten – som i årene som fulgte nok ikke ble så fjernt.
Alvoret har ikke bare preget henne i singer/songwriter-sjangeren, men også i synthpop-utgivelsene, som med Röyksopp samarbeidet «Running to the Sea».
Men når Sundfør nå slipper sitt sjette studioalbum «Blómi», har pipen fått en annen lyd. Alvoret er der enda, men med lysere tider i tankene.
Med et ønske om å grave frem egne røtter, er låtene nesten utelukkende titulert på norrønt. Med et fokus på norrøn mytologi, friskmeldingen av egen helse og med flere referanser til bestefarens forskning rundt språk og teologi.
Det er en åpenbart mer personlig innpakning i denne runden.
Albumet åpner og lukker med spoken-word rundt hjertechakraen og meditasjon av Eline Vistven. Litt krystalldame på Scorpius med engletall på hjernen føles det, men tvilen avløses av Sundførs inderlige ønske om å se verden på en annen måte enn det låtkatalogen tidligere har gjort.
Den overdøvende kjærligheten
Albumets eneste låt med engelskspråklig tittel, «fare thee well», er en jamrende fortelling om brudd, enten det er med en annen eller seg selv. Komposisjonen nikker mot Carole Kings «(You Make Me Feel Like A) Natural Woman» og topper seg med André Rolighetens saksofon, Ståle Storløkkens tangenter og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass.
Den står i sterk kontrast til «alyosha», en låt som beskriver kjærligheten like saturert og selvfølgelig som en soloppgang.
Mellom de to låtene er singelen «leikara ljóð». Bygd opp av fuglekvitter og sildrende vann, harmonier, klapping og perkusjon som er alt annet enn et trommesett. Den kulminerer i Erlend Vikens felespill. Låtens unnfangelse er som fanget på boks i øyeblikket, nok mye fordi hele platen er spilt inn live.
«This is my final call» synger Sundfør, før hun og albumet legger tvilen bak seg. Forrige album handlet om det man helst vil glemme og fortrenge, denne gangen er det kjærligheten som først og fremst gjør seg hørt.
Hva med kynikeren i deg?
Så hviler det en viss ironi i det hele. Som da Sundfør flydde verden rundt for å lage en plate med miljøfokus i 2017. Nå lager hun en plate som skal tilbake til røttene, men legger fram et tysk spoken-word på «sānnu yārru lī» (Med bestefarens tekst, riktignok) før hun lager en låt på norsk.
Sundfør bryter ned hierarkiet i egen musikk med sine kompromissløse sjangervendinger. Låta «blómi» åpner opp for både jazzen og kammerpop, før folkpop tar stafettpinnen på «rūnā».
Det hele holdes sammen av albumets konseptuelle preg.
Fra nysgjerrighet til trygghet, fra en liten flamme av håp til nesten utålelig flombelysning. Sjelfulle harmonier og jazzens metode smelter vekk kynikeren i meg.
Pop og moral
Sundførs sjangervendinger har gjort en ting tydelig: Det er lett å moralisere rundt popmusikken.
Snakker vi om pop, snakker vi ofte om hva det ikke er. Vi peker ut det formelbaserte ved listetopperne og avfeier det som dårlig.
Da Sundfør ga ut synthpop-albumet «Ten Love Songs» i 2015 ble store deler av praten sentrert rundt hvordan musikken ikke ble så «enkel» som fryktet. Slik flere ofte mener musikk fra landets største popartister kan være.
Da Astrid S vant «Årets Spellemann» i 2018 ble det sjokk og vantro på debattsidene i flere norske aviser. «Musikalsk sett når hun knapt Sundfør til klaviaturet», skrev Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende den gang. Han om det.
Problemet var ikke at Astrid S, etter et av sine mest produktive år, vant prisen. Det vi heller bør sitte igjen med er at rommet for å skape og hedre popmusikk ikke bør avgrenses til strømmings- og salgsjag. Popmusikken er mer enn hitlister.
Ni av ti ganger kunne Spellemann vært erstattet av KI med tilgang på Spotify. Det kan man i hvert fall tro etter de Spellemannsnominerte for «Årets Låt» 2022.
Selv om Karpe-manager Silje Borgan i Christine Danckes podkast prøver å forsvare listen med kun menn som «tilfeldig» og på grunn av en «sjanger som fungerte i en fase hvor verden trenger noe annet».
Hvis man gjennomgående skal hylle det kommersielle, blir det ensformig. Og det er ikke «tilfeldig». Slik blir åpningen inn i musikkbransjen smalere og smalere.
Spiller spillerommet større
«Blómi» er et album som ikke har som interesse av å trave inn i den markedsorienterte musikkbransjen og bli ukens næring.
Sundfør viser hvor mye spillerom unge musikere kan ha, og at slusen for slipp med fordel kan demmes ned.
Artister som Ary skal kunne ta seg tid til å få eierskap til egen kunst. Jonas Alaska skal kunne lefle i popmusikken. Og Ingrid Jasmin skal med selvfølgelighet flette inn både flamenco og hardingfele i egen musikk.
«Blómi» er et album med så mye integritet og skaperglede at det er klart: Susanne Sundfør er og forblir en av de mest toneangivende popartistene i landet.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
