De siste par årene har man kunnet med en betydelig spenning følge med på kollisjonen mellom indiemusikken og hip-hopen. Et eksempel er den suverene soveromsprodusenten Clams Casino, hvis tåkete undervannsproduksjoner fungerer minst like bra på egenhånd som låtgrunnlag til rappere som A$AP Rocky og Lil B, et annet er den okkulte (og beryktede) subsjangeren «witch house«, hvor blant andre White Ring låner hemningsløst fra sørstathiphopens mest brutale beats.
Og man kunne for så vidt si det samme om produksjonene til Corin Roddick, den ene halvdelen av Montreal-duoen Purity Ring, da han og Megan James i fjor delte med verden tre låter som senere skulle dukke opp på debutalbumet Shrines; med jagende skeletaltrommer i bunn humpet første smakebit «Ungirthed» seg bortover på ihjelpitchede vokalsamples, tjærete synther og kompliserte rytmer.
Men takket være Megan James’ honningmarinerte stemme oppstår det i alt dette milde popmelodier som burde kunne bli solgt dyrt til Ellie Goulding, La Roux og Little Boots; sukkersøte melodier som også står i direkte kontrast med de mørke og forvrengte produksjonene. Ikke at det overhodet finnes mangler på låter å plukke fra i Shrines-bunken – lytt for eksempel til svimlende «Saltkin», goth-R&B-infiserte «Obedear» eller hyperaktive «Belispeak» – men singel og albumhøydepunkt «Fineshrine» låter så stort at det er vanskelig å ikke kjenne på at man hører på noe makeløst.
Megan James har flere kort på hånden som tilfører Purity Ring en unik sjarme: hennes tekstunivers buldrer nemlig nesten over av ømme referanser til anatomien. Kjærlighetserklæringer som «Grandma, I’ve been unruly/In my dreams and with my speech/Drill little holes into my eyelids/That I might see you in my sleep» og «Get a little closer let it fold/Cut open my sternum and pull/My little ribs around you» fra henholdsvis «Belispeak» og «Fineshrine» er riktignok hinsides groteske, men samtidig oser de av barnlig og drømmende naivitet – og ikke minst en ekstrem intimitet – som nesten får hjertet til å hoppe over et slag.
Man slipper riktignok ikke unna faktumet at Shrines er umåtelig formelbasert. Roddick vet at det han gjør er nok et skinnende bevis på hvor langt teknologien har bragt musikkproduksjonen i løpet av kun de ti siste årene, og det er muligens derfor han helst vil slippe å bevege seg utenfor komfortsonene. Foruten like sterke melodier som høydepunktenene blir kutt som «Crawlersout» og «Cartographist» bevis på hvor glad duoen er er i sin signaturformel.
I denne omgang betyr det riktignok lite, men det er vanskelig å se for seg hva Purity Ring kan gjøre for å låte like vitalt og interessant på et potensielt album nummer to. Men den tid den sorg: For akkurat nå, i 2012, er Shrines ikke bare en ufortreffelig peker på hva fremtidens popmusikk kan høres ut som, men først og fremst et skikkelig, skikkelig vakkert debutalbum.
Kim Klev
