Å ikke nevne Disclosure i samme åndedrag som AlunaGeorge kan bli vanskelig. For å få det mest åpenbare ut av verden: Begge er duoer (her: Aluna Francis og George Reid), begge er fra Storbritannia, og begge har albumdebutert i år med skiver som, hvis man i rett tidsånd oppdager dem gjennom Spotify, fremstår minst fem spor for lange (her: overveldende 19 i tallet).
Begge disse duoene markerer seg først og fremst som en del av en viss tendens. Engelskmennene har nemlig – i motsetning til sine nemesiser over den store dammen, med få unntak – gjort det ljomende klart at det går an å leke seg med popmusikken og likevel ha ambisjoner om å score nummer én-hits. For både Disclosure og AlunaGeorge ønsker å flytte klubbmusikken inn i radioapparatet, og vice versa. Men der brødreparet Lawrence tar utgangspunkt i å tilgjengeliggjøre sin house, angriper AlunaGeorge dette popprosjektet fra en annen side.
Deres referanseføtter er nemlig stødig plantet i FM-vennlig R&B à la Destiny’s Child, Mariah Carey og Aaliyah, mens produksjonene til Reid preges av en frisk sirup av grime, dubstep og UK garage. Man hører at det er langt fra utenkelig at Reid har hatt mange lyttekvelder sammen med sin suverene, skotske produsentkompis Rustie.
AlunaGeorge – «Attracting Flies»
Når duoen er på sitt aller beste – da særlig «Bad Idea» og «Best Believing» – fører det med seg hooks så lekre og solide at plateselskapene til nevnte inspirasjonskilder burde ta noen desperate telefoner. Samtidig er det mye lekkert å bryne seg over når popalarmen ikke blinker like frenetisk. For også når AlunaGeorge begir seg utpå mer rødvinssjattert og lengtende soulterreng, som «Outlines» og «Friends To Lovers», treffer de blink – og den beryktede gåsehuden er overhengende.
Men som nevnt: Body Music inneholder for mange låter. Tilsynelatende, i hvert fall. Skal man tro Wikipedia-artikkelen til Body Music – og dermed også CD-utgivelsen – har albumet en mer fattet albumlengde på 14 kutt, mens de fem siste er digitale bonusspor (der kun «Indestructible» skiller seg ut). Symptomene på at strømmetjenestene eksisterer i enkeltlåtenes tjeneste kan vel ikke bli klarere.
Men selv med albumversjonen i hendene finnes det enkelte bagateller: 1. Francis gjør seg godt som en usedvanlig søt frontfigur, men det er lett å sette sukkerspinnet i halsen når hennes lyriske univers blir i overkant naivt. Linjer som «He’s a super star in his own home» («Superstar») og «Your body is like music, baby/I wanna play it again» («Body Music») hemmer to ellers flotte låter. 2. Forsøket på gangster-R&B under avsluttende «This Is How We Do It» er mildt sagt famlende. 3. Litt mange av låtene har den mest ihuga fansen allerede fått bryne seg med over det siste året.
Riktignok er en albumdebut sjelden fri for visse barnesykdommer. Body Music er tross alt et strålende – og tidvis latterlig bra – eksempel på hvor forfriskende det dufter av det britiske poplandskapet akkurat nå.
Kim Klev
