Vi vet at Future, mannen som høres ut som han gråter når han rapcrooner, har en stabel av fete låter. Men å komme helt til Norge, for å loke rundt på scenen og være relativt uinteressert i å være artist, men heller å kaste ut enstavelsesord over egne kutt, holder ikke vann.
Det skal sies at Future kom inn i rapspillet som et frist, merkelig pust. Auto-tune med innlevelse, neste plan-opplegg. Vi hører det på hans nyeste album, masse gullåter som strekker seg fra slow jams til skikkelige hiphopbangere. Et bra låtarsenal, men dette var uinspirerte greier. Også er det så å si gjennomgående vokaltracking på hele konserten. Ikke bra.
«Move That Dope»
Det er mye mas om å «make some noise» fra DJen som ligner på en dårlig kopi av Gunplay, som for øvrig har høyere vokal enn hovedattraksjonen. Døv type. «It’s live in here, man», forteller Future. Og det er jo det. Publikum koser seg, men det er jo ikke på grunn av at Future er så fet. Han går jo strengt tatt rundt og loker. Det går på det meget gode låtmaterialet.
«Tony Montana», «Turn on the Lights», «Move That Dope». Repetativt og brutalt, varmt og mykt. Så var det tid for «Bugatti», et av 2012s aller råeste raptracks. Men den blir brutt av etter et halvt minutt. Altså, det skorter ikke, som nevnt, på kule kutt. Men spørsmålet om hvorfor Future ikke er mer sugen på å levere et anstendig show, får vi jo ikke helt svar på. En parantes i årets ellers sterke Øya-line up.
Ali Soufi
