Jeg er i konflikt. Jeg veit nemlig godt hvordan det er å være på en konsert hvor man har det så jækla gøy, og så kommer man hjem og leser en kjip anmeldelse. Men jeg har ikke noe annet valg enn å være «bad cop» etter det jeg var vitne til da French Montana spilte på Kongescenen på Slottsfjells siste dag. Den marokkansk-amerikanske rapperen har en lang katalog under beltet, hovedsakelig bestående av samarbeid med andre artister, men denne spilte han ikke noe særlig fra. I stedet leverte han en kort, uoriginal og rotete konsert. Til tross for dette, falt det som skjedde på scenen i smak hos publikum, og det er vel det som reddet hele konserten fra å være en total katastrofe.
Det starter ikke akkurat bra, for det starter ikke i det hele tatt. Nesten tjue minutter etter at konserten skulle ha startet kommer det endelig en person på scenen, men det er ikke French Montana. Artistens DJ, Alexis Robinson aka DJ Duffey, kobler til dataen sin, fyrer opp noen trap beats og lurer så på om vi er «fucking ready for French». Det rår ingen tvil hos publikum om at de er «fucking ready». Det er relativt fullt foran kongescenen og de aller fleste er i dansehumør. Det hoppes, twerkes og fistpumpes fra det sekundet det strømmer musikk ut av høyttalerne.
Når French endelig finner veien til scenen åpner han med en ekstremt forkortet versjon av «Welcome to the Party» (med Diplo og Lil Pump ft. Zhavia). Kort er stikkordet for denne konserten. Ingen av låtene fullføres og overgangene er så brå at det blir slitsomt å henge med. Vi får ikke mer enn sniklyttinger på originallåter som «All The Way Up» (Fat Joe, Remy Ma), «Ain’t Worried About Nothin» og «Freaks» (ft. Nicki Minaj). Under sistnevnte klikker det fullstendig i publikum når DJ Duffey klatrer opp på miksebordet og demonstrerer noen imponerende twerke-ferdigheter. Det skal dama ha. Djevelen jobber hardt, men hun jobber hardere. Hadde det ikke vært for Alexis Robinson bak spakene (play/pause-knappen?), hadde French Montana slitt med å lose denne konserten i land alene. Spesielt med tanke på at synger skuffende lite selv og heller lener seg på playback og publikum.
Halvveis i konserten velger French Montana å avse et heller langt parti til å spille noen av sine favorittlåter. «Smells Like Teen Spirit» av Nirvana, «Jump Around» av House of Pain og «Tip Toe» av Jason Derulo er bare noe av «the shit» French «loves». Og publikum digger det. Jeg trodde de hadde kommet hit for å bli underholdt av French Montana, men når jeg ser meg rundt driver folk og danser med ansiktene vendt mot hverandre mens de synger med på tekstene. Selv danser French halvhjertet rundt mens en fra crewet hans tar jobben med å filme med telefonen svært seriøst.
French Montana vier i det hele tatt mye av konserten til andre artister enn seg selv. Etter nok et karaokespor i form av Montell Jordans «This Is How We Do It», ber han publikum om å åpne opp en stor mosh-pit, og folk adlyder. Tiden har kommet for å hylle og huske en god venn av French, XXXTentacion, den unge og omdiskuterte rapperen som nylig gikk bort etter å ha blitt skutt i Florida. Publikum hopper inn i hverandre til lyden av «Look At Me!» og hvis jeg skal dømme etter hva folk snakker om når konserten er ferdig, er dette et klart høydepunkt.
Dette blir også et av få. Ikke overraskende utpeker også listetopperen «Unforgettable» (ft. Swae Lee) seg på denne ellers forglemmelige konserten. Mye takket være et publikum som tar helt av, en leken musikkvideo som blir spilt av i bakgrunnen, men også takket være French Montana som for en gangs skyld synger sin del av låta selv og gjør det ganske så greit. Vanligvis ville dette vært en naturlig låt å avslutte med, men French velger heller å runde av konserten med nok en hyllest. Denne gang til den svenske DJ-en Avicii, som gikk bort under triste omstendigheter tidligere i år. Og publikum hyller Avicii på den eneste rette måten: kollektiv hoppefest og høylytt allsang.
Så er det hele over, fire minutter før tida. Det vil altså si at French Montana var på scenen i totalt 36 minutter ut av 60 mulige, og det er kanskje like greit. Litt rask matte gjør min indre konflikt noe enklere: terningkast 4 til publikum og DJ Duffey. Terningkast 2 til French Montana. 4 pluss 2 delt på to er lik 3, og mer enn det kan jeg faktisk ikke koste på meg etter denne rotete karaokefesten.
Anna Nor Sørensen
