Sondre Lerche har gradvis senket skuldrene flere hakk i løpet av sin straks femten år lange karriere. Det musikalske uttrykket som gjennom sju studioalbum kan oppsummeres som fint, men litt forutsigbart, ble rufset til med fjorårets Please, og 32-åringen fremsto mer leken.
De siste ukene har Lerche hintet massivt både på Instagram og i media om at han hadde spesielle planer for konserten på Øya. Gitaren skulle visstnok vekk, og det visuelle skulle gjøres viktigere. Mer eller mindre profilerte artister som gitarist Chris Holm fra band som Young Dreams og Bloody Beach, årets urørtfinalist Silja Sol og r&b-artisten Sisi, tidligere urørtvinner Matias Tellez og David Heilman, som har vært trommis for artister som Regina Spektor og Midlake i tillegg til Lerche selv, og bistått når bergensartisten har vært mentor under The Voice, var med på laget.
Lerche har tidligere holdt seg beskjedent bak gitaren med beina godt plantet innen en nokså avgrenset radius når han har spilt live. Denne kvelden åpner han konsert på et podium, og i løpet av den følgende timen er han innom stort sett hver kvadratmeter av scenen.
Under åpningslåten «Exorcism» setter han tonen med spastisk dans. «Legends», «Crickets» og «Go Right Ahead» fortsetter i samme energiske spor. Det rytmiske har fått en mer fremtredende plass i lydbildet, og bandet låter tight og imponerende. I tillegg minner Lerche oss på at han er en strålende vokalist som evner å synge både fløyelsmykt og rufsete – og at han kan bevege seg kjapt og sømløst mellom ytterpunktene.
Setlisten består stort sett av låter fra fjorårets Please, men har også gjort plass til eldre låter. «No Ones Gonna Come» og «Sleep On Needles» sklir fint inn i oppdatert drakt. Under sistenevnte stiller hele bandet seg foran på scenen med et assortert utvalgt rytmeinstrumenter. Mot slutten sørger «Two Way Monologue» i tospann med «Bad Law» sørger for at konserten avsluttes like eksplosivt som den starter.
Konsertens rareste øyeblikk åpenbarte seg da Lerche dro i gang allsang under konsertens roligste øyblikk – den nedstrippede versjonen av «My Hands Are Shaking». Publikum var ikke like klare for det som artisten selv – og magien svant for en kort stund. Det glemmes heldigvis fort; ikke lenge etter får vi «Sentimentalist» og «Despite The Night» (med innebygde elementer av Lars Vaular-duetten «Øynene lukket») i myke, innsmigrende versjoner.
Selv om konserten på ingen måte gir oss noe revolusjonerende nytt, viderefører Sondre Lerche sin musikalsk lekne side. Han fremstår både mer underholdende og mer spennende enn før – og dét kler både mannen og musikken.
Trine Aandahl
