– Jeg er ei kjedelig festbrems av en feminist, og jeg er stolt av det. Jeg er nok bare helvettes lei av hverdagssexismen.
Det skrev den svenske popartisten Zara Larsson et innlegg på Instagram tidligere denne uken.
Nei, Zara Larsson – du er ingen festbrems, og så langt ifra kjedelig. Og jeg tror deg når du sier du er feminist, men er det egentlig slike feminister som deg som kommer til å avverge hverdagssexismen?
Personlig har jeg ingenting i mot verken Zara Larsson, Sophie Elises, Tove Lo, Miley Cyrus eller hvem det skulle være sine brystvorter.
Ei heller som personer; de har alle tatt til ordet for likestilling og skapt debatt, og begge deler er så viktige.
Det er så viktig at unge jenter har forbilder som snakker høyt om kvinners rettigheter. Det er så viktig med artister som skaper samfunnsdebatt – som får oss til å være bevisste på at likestillingen fremdeles har en vei å gå. Så viktig med artister som utfordrer.
Susanne Sundfør har gjort det, med stort hell og klærne på. Resultatet av hennes standpunkt og stemme i likestillingsdebatten ser vi blant annet under helgas Spellemannutdeling, der de tidligere kategoriene «Årets Mannlige» og «Årets Kvinnelige»-solist er utslettet, til fordel for en kjønnsnøytral kategori.
Det skal selvfølgelig ikke være slik at om du vil bli tatt seriøst, må du la være å vise kløft, men det skal heller ikke være motsatt.
For å ha det klart: bekymringen min er ikke at feminister kaster klærne. Bekymringen min er om feministene gjør det. At de mest fremtredende stemmene i likestillingsdebatten nå til dags, er vel så kjent for å kle av seg, som å være feminister.
Selv husker jeg da Janet Jackson viste puppen sin under Superbowl i 2004. Jeg var 14 år, og hadde aldri sett en kjendispupp. Nå har jeg ikke tall på hvor mange jeg har sett av dem.
Tenåringsjenter som vokser opp i dag ser pupper overalt. Idolene deres viser pupper i øst og vest, samtidig som de flagger feministflagget høyt til topps. Hverdagsfeministens fanesak virker til å være kvinners rett til å vise hud, og samtidig bli hørt. Om det ikke alltid er tanken, blir det alt for ofte fokuset. Puppene skygger for de faktiske utfordringene den feministiske ideologien bør problematisere, nemlig en musikkbransje som fremdeles er i ubalanse.
Er det kommet dit at kampsaken vår er å kreve vår rett til å vise pupper, da har vi det for godt hva gjelder likestilling. Og vi har jo ikke det. Bare 20 prosent av headlinerne på norske festivaler er kvinner. Kvinnelige artister opplever fremdeles sjikanering, og media er heller ikke i mål med å holde en kjønnsnøytral sjargong når vi skriver om musikk.
Heldigvis har vi organisasjoner som jobber målrettet for å endre ubalansen. Som jobber for å få flere unge jenter inn i bransjen, og for å kvotere kvinner inn der mannsdominansen er stor.
Så lenge dette arbeidet pågår kan vi ikke si at vi er likestilt, men vi kan si at kvoteringsarbeidet er et viktig ledd på veien. Et typisk eksempel på at målet forsvarer midlet.
Men hvis pupper er midlet, da blir det litt uklart for meg hva som er målet.
For om målet er å nettopp #freethenippel kan vi kanskje stå toppløse på scenen om noen år, den lille promillen som får anledning til det. Er det det vi vil?
Selv soler jeg meg gjerne toppløs på utenlandsferie, men holder bikinitoppen på i Frognerparken. Ser man bort fra et tidvis uheldig skille, plager det meg ikke. Og ei heller er det et feministisk valg.
For for meg har frigjøring av brystvortene – mine, dine eller Zara Larsson sine, så fryktelig lite å gjøre med de faktiske feministiske utfordringene vi står ovenfor.
Ikke i dag, og heller ikke da jeg som tenåring trengte noen å vise meg hva feminisme var. For der jeg ble sjokkert over Jacksons stunt på begynnelsen av 2000-tallet, vokser dagens 14-åringer opp med Zara Larsson som forbilde. Som et idol, med en stemme som betyr noe for dem. En stemme som blir hørt, høyt og tydelig i offentligheten.
At en 18-åring har fyrt så godt under likestillingsdebatten, er så vidt meg bekjent helt unikt.
Zara Larsson har en formidlingsevne og tidvis refleksjon jeg beundrer. Men ved å bli et ikon for det hele, er det ikke bare meningene hennes som trer fram som et eksempel til etterfølge for dagens ungdom, men også kroppsfokuset.
Jeg husker ikke hvorvidt feminismedebatten tok fyr etter Jacksons stunt under NFL-finalen, men jeg vil anta at den svirret i noen forum. For meg da, var det at hun visste en pupp det jeg fikk med meg. Det var det vi snakket om på skolen etterpå. Det var det som tok fokuset. Et kjapt søk på internett viser at det også var det som hadde søkelys i den offentlige sfære. Og jeg er redd 14-åringer flest også i dag tar en pupp for en pupp, i likhet med mange av dagens medier.
Vi brant BHene på 70-tallet, noe som ble selve symbolet på hverdagsfeminismens inntog. Jeg tror ikke at datiden feministers mål var at vi 40 år senere endelig kunne flekke fram brystvorta.
Mye har likevel skjedd siden den gang, men mye bør fortsatt skje. La oss fri brystvorten fra likestillingsdebatten og fortsette med det som virkelig betyr noe. Så kan heller brystvortens tid komme, som en bonus.
