Det er en egen kunst å lage god retrorock. På den ene siden er reglene og rammene ganske enkle og satte, men samtidig er sjangeren utsatt for så mye slitasje at det skal mye til for å fange lytterens oppmerksomhet. Wolfmother klarte det med sin første plate, men feilet da de skulle ekspandere på nummer to, og det var først på sin tredje plate at The Sword virkelig gjorde perfeksjon av sin ZZ Top-møter-Black Sabbath formel. Nøkkelen er jo selvsagt å bruke rammene som middel og ikke mål, det er ikke noe vits å nagle sounden av en Orange-forsterker dersom du ikke skriver låter som funker.
Rival Sons treffer blink på første forsøk. Pressure & Time er fullastet av referanser til Led Zeppelin, Free og annet knask som skjedde på 70-tallet, men etter man har kommet over begeistringen for den nydelige produksjonen, oppdager man at albumet leverer låter man vil kjøre bil til, grille til, synge på festivaler og skrike til på nachspiel.
Sjekk bare de to minuttene og femtifire sekundene åpningslåten «All Over The Road varer», og som åpner med denne bildefremkallende, vanhalenske teksten:
We got the cadillac, we gonna drive right into the sun
You’re a tight piece of ass, and you know you’re my only one
We make the rules, and we both know what’s got to be done
So pull up your dress, I’m gonna show you how the west was won
Rival Sons ruller videre med det buldrende tittelsporet som en ung Glenn Hughes knapt kunne gjort bedre, den garanterte konsertklassikeren «Burn Down Los Angeles», soulballaden «Only One» som kunne gått rett inn på Free-albumet Fire & Water og bråkete, men vakre «White Noise». Aldeles nydelige låter om frihet, damer, lette løsninger på vanskelige problemer, akkurat slik tidløs rock skal låte.
Noe mer å si om Pressure & Time? For man kunne lesset på med referanser til band vokalist Jay Buchanan og resten av Rival Sons garantert har hørt på, men jeg tenker vi nøyer oss med å si at dersom du liker rock av den klassiske varianten, er dette platen for deg. Løp. Kjøp. Etc.
Asbjørn Slettemark
