Det finnes en del band der ute som i enkelte kretser oppleves som viktige i sin sjanger, og trioen Sleater-Kinney som ga seg midt på totusentallet er definitivt ett av disse. Hardtslående, kompromissløs rock som slektet like mye på Iggy & The Stooges som Led Zeppelin. Nå er de oppløst, og gitarist Carrie Brownstein og trommeslager Janet Weiss er begge rundt de førti. Med årene har de kunne senke skuldrene og løse opp litt av den tåken av alvor og strenghet som lå rundt modergruppen.
Med seg i Wild Flag har de to andre damer som på hver sin kant har spilt i andre gode band som sjelden har figurert andre steder enn de mer obskure popquizzer – Mary Timony fra Helium og Rebecca Cole fra The Minders – men på denne debutplaten har de laget musikk du virkelig bør sperre øynene opp for.
Sammen har de skapt et album som mest av alt høres ut som gleden av å finne sammen – her har de tatt med seg lyden av sine respektive karrierer og kokt det ned til førti minutter med spilleglede. Sekstitalls-doo-wop krydres med garasjerock-orgel og eksperimenteringsviljen til Sleater-Kinney, med Brownstein og Timony som igjen fremstår som to av vår tids tøffeste frontfigurer. Singelen «Romance» (vist over) viser litt av den eksplosive kjemien som oppstår, og den er sammen med powerpop-spetakkelet «Boom» og albumbeste «Endless Talk» tre av de beste låtene av året.
Det er uhyre selvsikker låtskriving som ligger i bunn her. Med stor autoritet fôres vi med det det ene kruttsterke riffet etter det andre, som sammen med sukkersøt koring, en produksjon som føles som om bandet står tre meter unna en og det faktum at kvartetten er uhyre gode musikere gjør dette til mye mer enn bare en obskur supergruppe. Dette låter heller som et band som ikke behøver å bevise noe, siden de allerede har satt såpass stor preg på musikkverden med moderbandet, litt av det samme som man finner hos nittitallsmakker Stephen Malkmus (kanskje ikke så rart, siden Janet Weiss også spiller i hans The Jicks). Dette gjennomsyrer både albumets mer fuzzpregede øyeblikk som «Short Version» og den snodige-men-vakre «Glass Tambourine»:
Wild Flag er en maktdemonstrasjon fra bandet du ikke visste du likte – en syrete garasjepop-opplevelse som kommer til å stå igjen som ett av 2011s friskeste pust på rockfronten.
Jørgen Hegstad
