Beck Hansen er vel på sett og vis den ultimate Øya-artisten. Gjennombruddet på midten av nittitallet etablerte ham som en slags kosmisk cowboy med tidstypisk sjangerforakt og inderlighetsangst som to drivende krefter – en kameleonaktig skikkelse som fintet seg fram til et nytt uttrykk for hver utgivelse, inntil sønderknuste og nakne Sea Change (2002) satte et effektivt punktum for dén epoken.
Momentumet har unektelig falmet noe etter årtusenskiftet, men 45-åringen er fortsatt en kraft å regne med – om enn i større grad som produsent, låtskriver og indiestilikon enn som albumartist. Den sprudlende sommersingelen «Dreams» er dog noe av det mest vitale han har foretatt seg det siste tiåret og lover godt for den kommende fullengderen. I tillegg bugner jo Beck-katalogen generelt av øyeblikk som skapt for å gjøre en god fredag i Tøyenparken enda bedre.
Den største spenningen i forkant av konserten knytter seg dermed til mannens energinivå – ikke minst siden skrantende helse gjorde at han knapt maktet å holde seg oppreist sist han gjestet Øyafestivalen (i Middelalderparken i 2006), og i stedet lot et (riktignok imponerende koreografert) dukketeatershow ta den visuelle støyten. To år seinere leverte han en katastrofalt daff oppvisning på Hovefestivalen.
Gudene vet hva, men noe vesentlig må ha skjedd i kalifornierens liv siden da. Kanskje han har begynt å ta vitaminene sine. Mannen på scenen fremstår nemlig med en selvtillit og en tilstedeværelse som tangerer storhetstiden for snart 20 år siden.
«Devil’s Haircut» åpner festen med mer energi enn de to nevnte konsertene sammenlagt, og den påfølgende trioen «Black Tambourine», «New Pollution» og «Think I’m In Love» (med innlagt hommage til Donna Summers «I Feel Love») illustrerer et annet viktig poeng: Beck manøvrerer slående uanstrengt mellom ferskvare og hauggammelt materiale. Slik løfter han i utgangspunktet uspektakulære låter til himmels.
Kveldens høydepunkter inkluderer en (utrolig nok) duggfrisk versjon av slaskehymnen «Loser», det løpske grisefunk-toget «Sexx Laws» og vakre, foruroligende «Wave», som høres ut som en Radiohead-låt sunget av en suicidal og stein Sinatra. Men de virkelige godbitene har han spart til slutt: «Debra» – den nydeligste humorlåten eller morsomste soullåten noensinne, alt etter hvordan du ser det – og «Where It’s At» (der det strålende bandet introduseres på en like deler fin og køddete måte) stikker seg begge ut som to av festivalens mest minneverdige prestasjoner.
Det blir kanskje litt vel mye pisspreik på slutten, og jeg tar meg i å savne opptil flere av gullkornene i den beckske sangboken idet avslutningen hales ut. Men det føles smålig å sutre over. Det er godt å ha denne vidunderlige karakteren tilbake i form.
Marius Asp
