Slipknot, Hovescenen
En gang var Slipknot noe av det skumleste man kunne se på en scene. Nå til dags er det takknemlighet og inkluderende holdninger som gjelder også der i gården.
Det er noe litt absurd når et band med forstyrrende skrekkfilm-masker og et strengt antisosialt image proklamerer ”we love you” fra scenekanten og snakker om publikum som en vakker familie. Det er ikke mer enn fem år siden det samme bandet stod på scenen i Bendiksbukta i Kristiansand og skremte skiten ut av både undertegnede og mange andre. Den gangen var det en horde uhyre aggressive skapninger som stormet scenen og tok strupetak på publikum. I 2009 har Slipknot blitt et showbizfenomen. Det skal ikke være ubehagelig å se dem, det skal være tøft, imponerende og sirkusaktig. Mye av brodden er borte og Slipknot framstår som 2000-tallets Kiss, bare med veldig mye dårligere låter.
Når det er sagt er showet Corey Taylor og de sju andre medlemmene leverer en headliner verdig. Det både ser og høres lynproft ut. Hydraulisk trommepodie, voldelige perkusjonisme og brølevokal kombineres med uhyre presis thrash-riffing, konstante rytmebrekk og en trommis (Joey Jordison) i verdensklasse. Det er sjeldent effektivt, men også litt uinteressant som musikk. For selv om de har blitt langt mer melodiske med åra og drar inn elementer av både rap, drum’n’bass og industri er det vanskelig å høre låter som vil bli huska i det lange løp. Når så også konseptet har mista nyhetens interesse står man igjen med et show som er egna til å glede unge metal-fans, men som er glemt like fort som man rekker å si Des Moines, Iowa.
Håkon Moslet
