Det er nå hele ti år siden den silkemyke 16-åringen fra Virgina for første gang invaderte hitlistene med Run It og Say Goodbye fra det selvtitulerte debutalbumet Chris Brown. Lenge er det også siden Young Moneys Tyga gjorde sitt inntog i pop-rappens verden med No Introduction i 2010. Samme år som de også ga ut miksteipforløperen til deres første fellesplate. Men mye har skjedd siden den gang, både på godt og vondt. En fordeling som også gjenspeiler albumversjonen av Fan of a Fan.
Det er Bay Area-soundens karakteristiske bass og fyrverkeri av synther som preger samtlige av albumets seksten spor – også de som ikke har sennep (les: DJ Mustard) på beaten. Den Nic Nac-produserte førstesingelen «Ayo» er et enkelt, men godt eksempel. Et fengende hook og en upåklagelig enkel «Loyal»-bass gjør det umulig å ikke la seg rive med på en av årets største internasjonale hits. Guilty pleasure eller ikke. Samme oppskrift fungerer også utmerket på det uptempo Schoolboy Q-bidraget «Bitches N Marijuana» og tredjesingel «Remember Me» hvor Brown presterer å kaste en tung skygge over albumbror på rapfronten. Et faktum som heller ikke er enestående.
Guttas første fulle album disker opp med flere skjulte bangere i tillegg til de som allerede har startet klatringen på hitlistene. Dessverre for platens Young Money-tilskudd er det Brown som står bak det meste av kokkeleringen hvor ikke særlig mye tilsier at Tyga egentlig er en nødvendighet for albumets utfoldelse. Noe som blir spesielt tydelig i sammenkomst med albumets gjesteartister. I selskap med spisse tilskudd som Fat Trel på «Lights Out» og Boosie Badazz på «Real One», plasseres Compton-gutten bakerst i rekken. Det samme gjelder også på T.I. og Jay 305s low-rider anthem Bunkin’.
Samtidig er overflødighet også et problem med tanke på albumets låtmengde. Med elleve produsenter fordelt på seksten spor kan det se ut til at helheten i albumet forsvinner i en røre av forsøk på å sikre musikalsk variasjon og mulige Billboard-arvtakere. Blant annet oppfattes sex-balladen «Better» og pompøse «Wrong In The Right Way» direkte unødvendig, mens «She’s Going Up» fremlegges mer som et bonusspor på en gammel singelutgivelse av låten før.
Men hvem sa at et halvdesperat hitlisteskudd ikke kan tilby overraskelser? Blant annet serveres en ekte vestkysthyllest i form av «Forgot About Dre»-nostalgi når Pusha T stepper opp spyttingen på albumets feteste og mørkeste spor «D.G.I.F.U». Også dystre og mystiske «Girl You Loud» fortjener noen ganger på repeat, side om side med DJ Mustards «Nothing’ Like Me» hvor vestkystforføreren Ty Dolla $ign gjør det han kan best – være Ty Dolla $ign. Et uforutsett samarbeid dukker også opp under «I Bet» hvor 50 Cents lyriske bidrag til tider kan oppleves som en musikalsk midtlivskrise.
Til tross for et fåtall musikalske vendinger er 25-åringenes gjenforening like forutsigbar som den grenseløse selvskryten. Enten det er i form av usjenerte oppfordringer til twerkebonanza («Banjo») eller forsøk på discoinfiserte pauseinnslag («It’s Yo Shit»). Godta gjerne vestkystinvitasjonen på førstesporet «Westside», tre inn i hormonbombenes komfortsone og forsyn deg så mye du kan av både penger, pussy, bass og booty.
Stina Helland
