Espen (36) går selvsikkert opp på en scene foran 100 bryllupsgjester i Lier med et lurt smil om munnen.
De ler høylytt når han slår an vitser om lange taler og korte kjoler, og nikker gjenkjennende når han gir ordet videre med fiffige fakta om brudeparet og vittige beskrivelser av neste taler. Han er den fødte toastmaster.
Det går ikke an å se på personen som står der, at han nesten ikke fikk på seg klærne i dag morges, og at den eneste grunnen til at han står der i joggesko, er fordi tvangen satte en stopper for penskoene.
– Det er ufattelig vanskelig å se hvem som strever. Jeg kunne ha sittet ved siden av deg på toget og du hadde ikke visst at jeg hadde vært oppe hele natta, og ikke hadde fått på meg undertøy. Det synes ikke.
Brødposer og bakeark
I stua til Espen hjemme i Drammen ligger klær i brødposer, bakepapirark i bunker og rester av emballasje han ikke greier å kvitte seg med.
Bakearkene havner ofte mellom ham og stolsetet, eller sofaputene. Istedenfor å måtte bruke tid på å inspisere buksestoffet eller stolen for rester av ukjent opphav, er det lettere sånn.
Inni Espens hode er de sterile brødposene redningen hvis noe må oppbevares trygt unna støv og skitt som virvler rundt i leiligheten han deler med en kompis. Eller hvis leiligheten må beskyttes mot det som oppbevares.
Inni en av de gjennomsiktige plastposene ligger for eksempel et skjerf, som uheldigvis falt i bakken. Så nå ligger det der inntil han vet hva han skal gjøre med det.
For en utenforstående er det ikke lett å skjønne seg på hva han driver på med.
– Det er så rart for andre, vet du, men så har jeg så lyst til å vise det. Dette er realiteten.
– Tvangen blir glad, jeg blir det ikke
Realiteten er paradoksal.
For selv om Espen er sykelig opptatt av renslighet, så hoper det seg opp der hjemme – med rot.
Livet til Espen er preget av tvangstanker, tvangshandlinger og så mange rutiner at det ofte ender i at han ikke får gjort noen ting.
Hver lille gjenstand som finner veien inn i livet til Espen blir nemlig skjenket en egen seremoni, eller en omfattende og tidkrevende etterforskning.
Alt fra pappemballasjen som omringer maten han spiser, til klærne han går i.
Spesielt klærne, og spesielt når klærne skal vaskes blir det vanskelig for Espen.
– Tvangen henger seg opp i det den ikke kan finne ut av, forklarer han selv.
Men hva er det han må finne ut av?
Mens de aller fleste putter klær i maskina for å kvitte seg med lukter og flekker, må Espens tvang kjenne hele plaggets historie før det kan vaskes.
For hva om flekken på det ermet var en blodflekk? Og at blodflekken kom av at noen hadde begynt å blø? At noen hadde begynt å blø fordi nettopp Espen hadde skadet personen? At det var hans skyld? Det bør han nesten finne ut av før flekken forsvinner.
Så før genseren går i maskina må den ristes, Espen må lukte, noen ganger smake, riste litt igjen, lukte litt igjen.
– Jeg går nesten i en transe. Men jeg gir jo mat til tvangen, tvangen blir glad, men jeg blir jo egentlig ikke noe glad. Jeg blir ikke noe friskere av det.
– Begynte med ritualer på barneskolen
Vi har alle spor av tvang i oss, sier ekspertene. At vi må tilbake for å sjekke at kaffetrakteren er slått av, eller at vi må ta i døra for å finne ut om vi faktisk låste, er vanlige mekanismer. (Se faktaboks i bunnen av saken).
Det er lett å spøke med dem som vil ha orden rundt seg. «Har du helt OCD, eller?» kan man finne på å tulle med.
Men for dem som er syke blir det stadig nye ting, både mentale og praktiske rutiner, som til slutt gjør det vanskelig for dem å følge den sosiale strømmen som samfunnet krever av oss.
– Jeg begynte med ritualer på barneskolen en gang. Noe av det første jeg gjorde var for eksempel å skru lysbryteren av og på mange ganger. Og så måtte jeg avslutte dagen med å si fine ting – ord som sommer og vannski, før det alltid måtte slutte med «ja, natta». Etter «ja, natta» var jeg liksom ferdig.
Da moren til Espen tok kontakt med eksperter, mente de at han kom til å vokse det av seg. Det gjorde han ikke.
– Det er et fengsel
Når folk misbruker diagnose-begrepet OCD, blir Espen lei seg.
– Dette er ikke morsomt for meg, det er et fengsel, sier han.
Tvangsfengselet har påvirket arbeidslivet, parforholdet og egenomsorgen.
Rutinene har kjørt seg fast, og blitt viktigere enn alt og alle. For når det ikke blir riktig oppi hodet, blir det nemlig mye uro – ingen fred å få.
– Hvis jeg gjør det «riktig», da får jeg en slags ro. Men etterpå følger både utmattelse, skam og selvbebreidelse.
Entertaineren Espen
Men akkurat i kveld kjenner Espen på mestring.
For i løpet av de siste timene han har fått 100 bryllupsgjester til å le høyt av vitsene sine. Og et takknemlig brudepar har sittet tilbakelent og kost seg på dagen sin, for de har aldri trengt å bekymre seg for om Espen ville takle oppgaven de ga ham.
– Espen er et talent. Jeg er så glad i ham og han var førstevalget vårt, sier kompisen Lars Christian, brudgommen.
Han beskriver Espen som en naturlig «entertainer» og en utrolig sympatisk mann.
– Espen er en som har stor glede av å glede andre, forteller han.
– Han vet ikke hva godt han kan gjøre for andre rundt seg.
For Espen har hans sosiale liv en viktig funksjon for å slippe unna tanker og handlinger. Når han møter andre mennesker kan det innimellom kjennes ut som tvangen blir satt på pause.
– For da greier jeg å glemme meg selv litt, sier han.
– Gi deg lov til å være annerledes
Espen fullførte studier i markedsføring i starten av 20-årene, han har jobbet i både bank og med salg i it-bransjen.
Det gikk bra veldig lenge, og Espen sier han surfa på sine personlige kvalifikasjoner i lang tid. Som at han er supersosial og sjarmerende. Men selv om det utad så ut til at Espen bare tulla og koste seg, raste hundre tanker i hodet på ham på samme tid.
Stress og mye ansvar kan føre med seg mer tvang og lidelse.
– Jeg kom til et punkt for hvor jeg tenkte at dette dobbeltlivet orker jeg ikke lenger. Så da begynte jeg å fortelle.
Akkurat nå er ikke Espen i arbeid, men han drømmer om en fremtid der han får jobbe med andre mennesker.
– Jeg brenner veldig for å kunne jobbe med psykisk helse og kommunikasjon. Jeg tror ikke jeg vil inn i et arbeidsliv og ikke være åpen om min lidelse. Økt forståelse, det betyr mye for meg, altså.
Ifølge Espen gjelder det også dem som strever, at også de må få bedre forståelse for seg selv. For når man sliter kan det ofte gå utover selvfølelsen – det kan rakne litt.
– Jeg flyr rundt med brødposer på beina, det er greit det. Fordi man kan i det andre øyeblikket være en fantastisk person, kan være en toastmaster. Gi deg selv lov til å være litt annerledes. Du kan likevel være et bra menneske, og et spennende menneske.
Psykiater Anne Kristine Bergem forklarer
- Man tror at så mye som 15-30 prosent av befolkningen har lettere tilfeller av tvangstanker- og handlinger, man anser det derfor som ganske vanlig å ha en tvangslidelse. Det er kun 2-3 prosent som utvikler en alvorlig form for OCD.
- I barne- og ungdomstida er det mye som skjer, man er under utvikling, man er under et slags stress i perioder – og tvangen i form av faste ritualer eller regler kan være en måte å mestre stresset på. Man kaller det ikke sykdom når barn har lettere tilfeller av tvang, fordi det går over hos de aller fleste.
- Det finnes god behandling for OCD. Det som har vist seg mest effektivt er eksponering og responsprevensjon, altså at man utsetter seg for det som er vanskelig og samtidig lar være å gjøre ritualene som vanligvis følger med.
- Å eksponere seg for det som utløser stresset er svært slitsomt og ubehagelig, men man vet i dag at det er dette som må til.
Sjekker du også kaffetrakteren før du forlater leiligheten? Eller tar du i døra noen ekstra ganger for å sikre at den faktisk er låst?
Psykiater Anne Kristine Bergem forklarer når det går fra å være noe normalt til å bli sykdom.
Skrevet av
Kristin Granbo
Foto/video
Marie Skogvang-Stork og Sølve Sæther
Grafikk/Layout
Mia Aasbakken, Tom Øverlie
Animasjoner/vektorgrafikk
Racecar
Research
Emilie Teige Skrattegård, Naja Søtje, Sigrid Sivertsen Haugan, Maria Olivia Rivedal, Melinda Killingstad Haugen og Oline Nave