Noen finner seg en tyve år yngre kjæreste, andre knuser sparegrisen og bruker pengene på en tøff motorsykkel. Det finnes utallige måter å kurere førtiårskrisa på, TV On the Radios lydvisjonære gitarist og produsent David Sitek valgte å flytte til Los Angeles, bygge seg et nytt studio og bli bassist i Jane’s Addiction.
Drittlei av den oppurtunistiske og kvelende hipsterorienterte indiescena i New York syntes mannen som hadde gjort mer enn de fleste for å markedsføre den at det var bedre å relokalisere til et sted hvor folk i det minste ikke prøver å late som at de er noe annet enn overflatiske, falske og egosentriske.
Slik ble det til at TV On the Radio – hvis tre foregående album ble spilt inn i et klaustrofobisk kjellerstudio uten vinduer, og navn er tilnærmet synonymt med Brooklyn – spilte inn sitt fjerde ordinære album i en lys og luftig villa i Beverly Hills, omringet av feterte filmstjerner, luksusbutikker og klinikker for plastisk kirurgi.
Det kritikerskamroste og smått folkekjære femmannsorkesterets futuristiske og sjangreoverskridende funkrock har utvilsomt blitt preget av dette miljøskiftet, men det dreier seg om små justeringer snarere enn større omveltninger. Nine Types of Light er en mer tilbakelent og atmosfærisk affære enn forgjengerne, som tidvis oser av solskinn gjennom palmeblader, episke grillfester og stillferdige ettermiddager på terrassen, men ikke uten kompleksitet, alvor og boblende desperasjon under overflaten.
Den beske samfunnskritikken og maniske fremtidsangsten har riktignok måttet vike noe for en mer optimistisk livsanskuelse. Flere av tekstene gjør ettertenksomme observasjoner rundt klassiske temaer som kjærlighet og mellommenneskelige relasjoner, som om avstanden til nære og kjære hjemme i Williamsburg gjorde det tydeligere for hovedtekstforfatter Tunde Adebimpe hva som tross alt er det viktigste her i livet.
«Your love makes a fool of you/you can’t seem to understand/our hearts doesn’t play by rules/and love has it’s own demands» synger Adebimpe med kledelig knekk i stemmen over tunge rytmer og en bittersøt melodi på den smektende balladen «Will Do», før han fortsetter «Anytime will do/my love/anytime will do/my choice of words/will take me back to you» – fyren har en velutviklet evne til å formidle gamle følelser på en innsiktsfull, frisk og poetisk måte.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/dXLpXu9T7j0" width="640" height="480" allowfullscreen="true" fvars="fs=1" /]
Adebimpe har dessuten en av moderne rocks flotteste stemmer, og er vel så komfortabel med å stønne brunstig i falsett på den livskåte åpningslåta «Second Song», som han er med å levere verbal mitraljøseild på «Repetition». Sistnevnte er forøvrig en av albumets sterkeste låter, og kulminerer i et eksplosivt kræsj mellom aggressiv vokal og frenetisk gitar som sender tankene hen til salige Bad Brains.
Likevel er det hovedsaklige de mer sårbare og dempede låtene som etterlater meg med de sterkeste inntrykkene, og skiva når et kreativt zenith midtveis med nettopp «Will Do» og den underfundige, oppløftende og banjoflørtende «Killer Crane»; sistnevnte er et nydelig amalgam av skjør folk, skakk soul og subtil elektronika, så varm og søt at den nesten kunne ha fått solen til å smelte.
Den varme, harmoniske vestkystfølelsen gnisser imidlertid stadig mot innslag av frustrasjon og fremmedgjorthet. Det er lett å tolke albumets dynamikk, dramatikk og oppbygging som en gjenspeiling av de fleste av bandmedlemmenes følelser i møte med plastikkulturen i og omkring Beverly Hills, og de avsluttende låtene har mer av den skarpe, dystopiske brodden og emosjonelle dragkampen som kjennetegnet gruppas tidlige plater.
Nine Types of Light videreutvikler og ekspanderer uttrykket fra gjennombruddsplata Dear Science,, men føles likevel som en ørliten skuffelse. Velprodusert og rikt på tekstur, nyanser og følelser, litt fattigere på gode melodier – for første gang i bandets historie føles det litt som om TV On the Radio har tatt ett skritt til siden istedet for to skritt frem.
Glenn Olsen
