Urørt mener:
Simen Mitlid treffer blink når han fokuserer på varme, stemme og stemning. En ny singer/songwriter med siktepunkt på hjertet.
Profil: Simen Mitlid på Urørt
Når og hvor startet du å lage musikk?
– De første låtene jeg skrev var til punkbandet Sjøhestfamilien på ungdomskolen, de var elendige. Vi lærte oss aldri offside, så vi måtte finne på noe annet enn fotball. Da startet vi et band, med inspirasjon fra storebrødrene våre.
Hvordan vil du beskrive musikken du lager?
– Jeg tror det er en slags melankoli og naivitet der i hvert fall, men jeg tror andre folk synes låtene mine er tristere enn det jeg selv synes de er. Noen har kalt musikken min furuskogsmelankoli, og det synes jeg høres litt fint ut.
Hva er dine inspirasjonskilder?
– Det er veldig mye forskjellig. Nick Drake og Bob Dylan er nok to viktige bautaer for meg når det gjelder låtskriving, men inspirasjon kan man finne i hva som helst og i alle sjangere. Hadde jeg skrevet det siste albumet til Sufjan Stevens hadde jeg vært rimelig fornøyd.
Har du andre favoritter på Urørt?
Ja, Whales & This Lake. Veldig gjennomført sound og livekonsept. Hans Olav som synger i Whales spiller i bandet mitt så da blir man litt ekstra fan. Ellers synes jeg den nye EPen til Marble Pools er meget fin og Hi Ho Mustachio er også veldig kult. Det er jo veldig mye bra på Urørt ,så vanskelig å velge.
Hva får deg ut på dansegulvet?
«Darlene» av White Denim er en veldig bra danselåt, ihvertfall hvis du kun danser med armene, som jeg gjør.
