«Gainsbourg: artist – rebell – ikon» (heretter kalt «Gainsbourg») er en fiksjonsfilm basert på regissør Joann Sfars tegneserieroman med samme navn. Sfar regidebuterer med «Gainsbourg», og gjør det bra.
Elsket og utskjelt kunstner
Siden du er en P3-person: Serge Gainsbourg er en av Frankrikes mest elskede og utskjelte kunstnere, faren til «Antichrist»-Charlotte, og dette er filmen om hans liv.
Han begynte som maler, fortsatte som komponist og blandet sin livskåte og graværlige livsstil inn i sangtekstene. Resultatet: en artist, en rebell og et ikon.
Sammenlignbar med: Leonard Cohen med mer sigg og sprit. Bob Dylan, bare kåtere. En tynn Cornelis Vreeswijk. Her i Norge kommer jeg ikke på noen tilsvarende.
Filmen begynner fantastisk
Regissør Sfar trykker tydelig på knappene han kjenner fra tegneseriene sine. To figurer som ikke er synlige for andre enn Serge Gainsbourg introduseres tidlig i filmen: den store, runde jøden med fire sett armer og bein og La Gueule. Trynet hans. Gainsbourgs fandenivoldske, pådrivende og langlemmede følgesvenn, som hele tiden presser ham over i det uetablerte.
Den store jøden, trynet til Serge, røykingen og de nakne dameakvarellene er en fantastisk begynnelse på biografifilmen om Gainsbourg. Og hittil har jeg bare nevnt barndommen.
Doug Jones er x-faktoren
Og så vil jeg rose Doug Jones. Han spiller Trynet til Gainsbourg, og jeg kjenner ham igjen fra «Pans Labyrint» med én gang. Der spilte han skogsguden Pan med horn og geiteføtter, og var helt magisk.
Denne gangen handler det om voksne sinnsforstyrrelser, ikke Pans Labyrints barneverden, og Jones har tonet figuren noe ned. Helt perfekt ned. Trynet har blitt x-faktoren i Gainsbourg-filmen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Nydelige musikalske sekvenser
Den voksne hovedrollen har Eric Elmosnino, som er fantastisk lik Gainsbourg og har den musikalske og sexy stilen som skal til for å spille en slik fyr. Castingen i «Gainsbourg» føles helt rett.
Han funker utmerket i nydelige musikalske sekvenser, der opphavet til Gainsbourg-sangene iscenesettes.
«Je t’aime… moi non plus»-scenen med Birgitte Bardot, «Baby Pop»-scenen med France Gall og Gainsbourgs nytolking av den franske Marseillasen. Det må ha føltes helt rett å sette i gang dette prosjektet med en mann som Elmosnino på lista.
Mister fokus mot slutten
«Gainsbourg» skal få kritikk for å miste fokus. Utover i filmen får jeg følelsen av at Gainsbourg har blitt uinteressant, og at det bare handler om å finne en slags slutt.
Forsøket på å avslutte filmen blir halvhjertet, og Serges alderdom får ingen oppmerksomhet.
Fin inngang til Gainsbourg
Filmen om Gainsbourgs liv er et rimelig bra portrett og en god regidebut. Det er så herlig å se en fyr drikke og røyke og utagere så mye, og allikevel få det til å funke på sitt vis.
Og så er filmen en fin inngang til Gainsbourg for deg som ikke har visst noe om ham, men bare hørt rykter.
Det er en grunn til at han kalles popens mest innflytelsesrike fyr.
