Pernice Brothers: Goodbye, Killer
[One Little Indian / VME]
Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten.
”Joe Pernice”, sier jeg. ”Javel?”, sier du antakeligvis, og dét er fullt forståelig. Denne skjeggete og ut fra tekstene å dømme temmelig kåte powerpoplåtskriveren har aldri helt klart å ta steget opp på Teenage Fanclub-nivå, til tross for at han både med Pernice Brothers og Scud Mountain Boys har holdt til tider skyhøyt nivå i sin jakt på den perfekte popharmoni (fra Spotify-backkatalogen kan for eksempel denne, denne og denne trygt anbefales).
På Goodbye, Killer virker det som om Joe og hans musikere har funnet seg til rette med at bred popularitet er langt unna, for den ambisiøse tonen de har hatt på de to siste (og ihvertfall enkeltlåtmessig nydelige) Live A Little (2006) og Discover A Lovelier You (2005) er nå erstattet med en produksjon som ikke låter så påkostet – det er enklere, kjappere – og så lite oppsiktsvekkende som bare en countryinspirert popplate fremført av middelaldrende menn kan fremstå.
Således smyger Goodbye, Killer seg relativt ufortrødent gjennom øregangene, og det er først når du setter deg ned med Pernices tekster at albumet blir interessant: han har et usedvanlig godt grep om lyriske vendinger, og spesielt når han blottlegger sin tilårskomne bitterhet og/eller kåthet. Når han hveser ut i albumets opptempoalibi ”Jacqueline Susann” ”suckin’ on a frozen latté, may as well suck my blood”, så trekkes man inn i låten, og det samme på høydepunktet ”Newport News”: ”Sadly I woke up in Connecticut/some nightingale’s art deco Murphy bed/and the wall-to-wall shag loneliness was more fuel on the burning mess / I hope you saw the flames before they died”. Countrypastisjen “We Love The Stage” ironiserer over turnélivet til et godt under middels populært band og ”Fucking And Flowers” krever ikke dypere analyse. Bak tekstene finner man et band med få tekniske fiksfakserier, og hverken gitarist James Walbourne fra Pretenders (!) eller Aimee Mann-trommis Ric Menck går utenfor rammene for å engasjere deg.
Det krever en flammende interesse for Byrds- og Teenage Fanclubske stemninger for å engasjere seg i Pernice Brothers til å begynne med, og spesielt på en såpass – også til de å være – anonym utgivelse som denne.
Jørgen Hegstad
