Jeg forsøker konsekvent å styre unna konserter der såkalte «gamle helter» har bestemt seg for å spille sammen igjen etter flerfoldige pauseår. Grunnen er at slike konserter ofte faller rett under musikkjournalist Simon Reynolds tese om «Retromania» – at vi kun ønsker å gjenoppleve den musikken som betydde mye for oss tidligere, uten at det nødvendigvis har noen større gevinst enn nostalgifølelse for dem som faktisk fikk oppleve det.
New Order er sånn sett et band som klarer å skille seg ut. Det er klart at Manchester-bandet ikke har besøkt Norge på 31 år, men Bernard Sumner og Co. har – på samme måte som de selv har blitt inspirert av tysk krautrock og tidlig klubbmusikk – vært en betydelig inspirasjonskilde for de som lager elektronisk musikk idag (ta band som M83 som ett eksempel). I tillegg holder bandets katalog seg også relevant i dagens unge ører.
Konserten på Slottsfjellfestivalens største scene åpner svært lovende: det er vanskelig å ikke bli berørt av det episke instrumentalsporet «Elegia». Men så snart de fortsetter med den langt nyere «Crystal» er det flere trøblete elementer som åpenbarer seg.
Ikke bare er frontmann Bernard Sumners stemme nesten uhørlig, men man skjønner fort at flere i bandet sliter med det å eldes. Med unntak av trommeslager Stephen Morris, som introvert, men mesterlig, trakterer både trommer og programmerte beats bakerst på scenen, fremstår en humpende og spøkende Sumner som den litt klossete onkelen som føler seg langt yngre enn han egentlig er. Glem de to yngre medhjelperne; Gillian Gilberts fremtreden er lite annet enn puslete, noe som forsterkes av at hun villig lar Sumner overta synthen hennes.
Konsertens første halvdel er preget av New Orders mest gitardrevne spor – og det er disse som også holder seg dårligst anno 2012. Kutt som «Ceremony», «Regret» og «Consent» blir som pølser å regne: det er helt gjennomsnittlig kost, men trigger samtidig få metningssensorer. Det er først idet at Morris reiser seg fra trommesettet og vender ansiktet mot trommemaskinene for å spille «1963» at konserten begynner å bli interessant.
Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop. Det assorterte publikummet svelger rått repetative dansevennlige kutt som «586» og houseflørtende «True Faith». Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren «Blue Monday» fungerer i en livesetting.
Så er det dette mye konsertlyden, da. Det slår meg allerede etter de to første låtene at det er lenge siden jeg har opplevd et så brutalt høyt lydnivå på en konsert. Og det er særlig Sumners gitar som er det store problemet, der den skjærer seg dypt inn i øregangene som om man skulle være på en Dinosaur Jr.-konsert.
Etter to velykkede ekstranummer dedikert til gamlebandet Joy Division blir det likevel enkelt å trekke på skuldrene. Med en låtkatalog tilsynelatende så virkningsfull og evigung som New Orders skulle man kunne forvente litt mer av årets Slottsfjellavslutning. Men 31 års modning er kanskje ikke alt.
Kim Klev
Dette spilte New Order på Slottsfjell:
1. Elegia
2. Crystal
3. Regret
4. Ceremony
5. Age of Consent
6. Isolation
7. Krafty
8. 1963
9. BLT
10. True Faith
11. 586
12. The Perfect Kiss
13. Blue Monday
14. Temptation
15. Transmission
16. Love Will Tear Us Apart
