Kitchie Kitchie Ki Me-o: Bylarm, The Villa
Noen ganger er det ventede uventet.
Lydverkets egen Ruben Gran er overbevist om at Kitchie Kitchie Ki Me-o bare er en myte og ikke egentlig finnes, men jeg sier dere: Jeg har sett dem med mine egne øyne. Ok, det var en løgn. Kombinasjonen av ujevnt gulv og total overbefolkning foran scenen gjorde det klin umulig å se bandet som feide gølvet med Bylarm i natt, men høre dem, det gjorde vi alle.
Kitchie Kitchie Ki Me-o er noe så sjeldent som et band som høres akkurat sånn ut live som det gjør på papir, men som overrasker åkke som. Bestående av tidligere medlemmer av Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets, samt blant andre Anders Møller (AKA norsk rocks jordmor) er det ingen bombe at de spiller hard, rifftung bluesrock med lidenskap som grunnmur og tårer som murpuss, ei heller at kvaliteten er jevn, men at den jevne kvaliteten er så høy, og at nerven alltid lå så langt utenpå lyden, dét var det vanskelig å tro da man gikk inn.
Kanskje det bare var spilleglede, men det hørtes mer ut som desperasjon. De spilte som for en nidkjær gud. Nesten hver gang oppskriften gnikka opp imot det ensformige skjedde det noe nytt – et trommebrekk, kordamer, hva faen – ikke en helomvending men en nyanse til. Å ha såpass etablerte og rutinerte musikere på plakaten strider vel på visse måter i mot Bylarms ånd, men det gjør det pokker meg å avholde det i Oslo også. Noen (dvs. de fleste) ganger vil man helst høre folk som veit hva de driver med drive med det de driver med. Så får det heller være at ting i enkelte øyeblikk gikk i stå der det nok var meningen at det skulle småputre, og at det avsluttende støykoket var litt fantasiløst. Dette er bagateller, i rak motsetning til konserten i sin helhet.
Peter Vollset
