Ralph Myerz: Ralphorama! – Appetite 4 Self-Destruction
[Beatservice Records]
Gammelmodig og schizofrent fra Ralph’en sjæl.
Først som sist: Ralph Myerz & The Jack Herren Band er ikke oppløst. Ralph Myerz, aka Erlend Sellevold, har bare tatt et godt steg til siden og gitt ut soloplate. Intet mindre enn 20 låter fordelt på om lag 80 minutter. Det skal godt gjøres å fylle denne tiden med kvalitetsstempla innhold, noe Ralph heller ikke har klart, tross drahjelp fra en rekke gjesteartister.
Karin Park har lagt vokal på ”Prison Break” og gir låta bred appell. Den er både fengende, lett å forholde seg til og har mye av det samme uttrykket som gjorde svenske The Knife populære hos hvermannsen. Frøken Park har tydelig latt seg inspirere av både Karin Drejer (The Knife) og Bjørk, uten at hun er i nærheten av å inneha samme stemmeprakt.
Talib Kweli er visstnok med på ett spor (”Grey Goose”), men er vanskelig å få øre på. Ingen ringere enn Devin The Dude spytter tilbakelent og velkjent på ”Montana (Back In The Days)”, hvor også OnklP lirer av seg minst like velkjente rim om alkoinntak og tivolitobakk. Christine Sandtorv fra Ephemera serverer sin sukkersøte popvokal på to låter (”Stormy Weather» og «My Darling»), mens andre bergensere som Teddy Touch, Pee Wee og mindre kjente Caroline Ingeberg lusker i kulissene.
Albumet er innom flere sjangere, fra relativt reinspikka hiphop til ambient, dub, disco og pop. Mye minner om toner vi har hørt så altfor mange ganger tidligere, og jeg savner både fokus, spenstighet og overraskelser. Det låter både gammelmodig og så variert at det grenser til det schizofrene. Ralphorama! huser flere helt greie og ganske fengende låter som muligens hadde toppet hitlistene for åtte år siden, men det er da vitterlig ikke hva jeg er på jakt etter i en ny utgivelse. Dette kan i beste fall kalles retro, men blir direkte pinlig i låta ”Smokey”, som er et rent oppgulp av Nightmares On Wax, Kid Loco og DJ Kicks anno 1998.
Det kan være en riktig så god ting å bruke elementer av eldre musikk for å skape gjenkjennelighet og et nostalgisk preg, men da er også kunsten å brekke det opp, spe på med noe uhørt og presentere lyden av det gamle i ny ramme. Det har ikke Ralph Myerz i nok grad gjort til at denne utgivelsen blir interessant.
Trine Sollie
