Neil Young & His Electric Band
Publikum: 8000
Neil Young kom og ga folket det de ville ha. Hvem skulle trodd det kunne gjøres med stil?
Det var duket for en pangåpning på årets Norwegian Wood denne torsdagskvelden i Oslo, da Neil Young – trolig både festivalledelsen og festivalens mest trofaste tilhengeres aller kjæreste artist – inviterte til en helaften med velkjente toner fra sin enorme katalog. Under en overraskende skyfri himmel i hovedstadens elskede folkebad strømmet alt fra fotballspillere til tv- og musikkpersonligheter til, samt rundt regnet 7800 andre, fulle av forventning.
Men vi har blitt skuffet på Norwegian Wood før, være det av en potte sur Lou Reed eller som i 2005 – da Neil Youngs gamle svirebrøde i Crosby, Stills & Nash hadde som oppgave å med teft skulle plukke fra sin bugnende samling låter for så å fremføre det på stilfullt vis. På tross av en udiskutabel sjarm klarte trioen å rote seg vekk med hjelp av et backingband som minnet mer om noe man kunne se på danskebåten enn verdige forvaltere av storhet, for ikke å snakke om de sure innslagene fra Stephen Stills brokete solokarriere. Noe lutrygget gikk vi hjem derifra. ”De har nok mistet det”, var konklusjonen.
Neil Young viser heldigvis ingen slike aldringstegn. Han tusler opp på scenen og fremfører sine mer neddempede låter med ro. Lav lyd skjemmer opplevelsen noe, men det går straks opp for en at dette er et grep tatt med tanke på hva som senere skal komme. Hans rutinerte band er nå på scenen og ”Heart Of Gold” vekker entusiasme – folk heiser armene til værs og publikummeren bak meg ringer faren sin for å fortelle at glad han er i han. Evigunge (på tross av hårtapet) Young begynner å få farge i kinnene.
Etter dette kommer en hitparade verdig en tv-annonsert ”Greatest Hits”-samling, dog uten følelsen av gammelmodig resignasjon. Neil Young tar oppgaven sin seriøst, med visshet om at kvelden ikke handler om voksenopplæring i mindre kjent materiale, for folk er sugne på fest. Det er også Neil Young.
Når hans to meter høye forsterker mot slutten av konserten vrir og vrenger seg i gitarsoloer under pub-klassikeren ”Rocking In The Free World” er alle oppmøtte lykkelige, selv etter syvende (!) repetisjon av refrenget. Det suser av allsang i det gressbelagte amfiet og de mange gråvaskede Neil Young-skjortene er endelig svarte igjen.
Med hjelp et halvt tonn gammelt utstyr som kan erigere selv den bitreste indierocker underholder Neil Young Frognerbadet, og det er ganske vakkert å registrere at selv artister med blytung musikalsk bagasje mestrer å gjøre dette.
«Stor Young» skriver våre kjære kolleger i NRK Musikk. Les anmeldelsen her.
Flere bilder fra konserten:
