Det refereres ofte til de fire store når det snakkes om åttitallsmetal: Metallica, Slayer, Megadeth og Anthrax. Blant disse bandene er sistnevnte kanskje det mest særegne, lekne og sjangerforaktende; dette er tross alt gutter som fikk sin største hit sammen med Public Enemy og ba Tipper Gore dra til helvete med en spesialskrevet låt på nittitallet.
De er nok også det minst «onde» bandet av disse fire; snarere synes det opplagt at det ligger en aktivistisk punkmentalitet i bunnen av det de foretar seg, som balanseres mot den nygjenforente vokalisten Joey Belladonnas Bruce Dickinson-aktige melodilinjer og enkle, men effektive thrashriff.
Anthrax har uansett aldri handlet om shredding, og fra første sekund av «Caught In A Mosh» er det åpenbart at Anthrax krever respekt for sin energiske tapning av tidlig, ekstrem metall. Noen moshpit oppstår aldri, men påfølgende «Got The Time», «Madhouse» og «Antisocial» setter fyr på spredte områder foran Kongescenen.
Bandet spiller en ny låt, og den illustrerer bandets problem i 2011: Dette handler om nostalgi, ikke knyttede never på vegne av den fremtidige blytunge rocken. Og den frenetiske basstrommen som driver sangen avgårde virker mest av alt som et forsøk på å oppdatere et lydbilde som virkelig ikke trenger det. Da hjelper det selvsagt med «I Am The Law» som siste låt ut. Men til syvende og sist blir dette en konsert der fortid og forventninger møtes, uten helt å komme på talefot, og uten å trenge det heller.
Marius Asp
