Få, om noen, DJs har hits som David Guetta. Han åpnet showet med «Sweat» og en liten tale om hvordan han skulle bruke kvelden på å få Trondheim til å svette. Det beynte kjapt å dryppe fra taket da han fulgte opp med «Gettin’ Over You» og «Little Bad Girl». Allsangen har sjelden vært høyere i Norge noensinne, og Guetta selv var tydelig berørt av den enorme stemningen (og det på toppen av at han samme natt også vant den prestisjefylte DJ-kåringen til DJMAG).
Guetta skjenket fansen et sett som varte i 140 minutter, og inkasserte publikums gunst uten å gjøre spesielt mye mer enn å sette på musikk. En arm i været her, en liten shoutout der, og noe beskjeden pyro – det er ganske utrolig hvor lite han gjorde for den helt utrolige responsen han fikk. Og dette på tross av at fansen sjelden fikk høre en Guetta-hit uten at den var herpa til det ugjenkjennelige – han ga oss introene på låter som «Club Can’t Handle Me», «Love Is Gone» og «Memories» før de endte opp i et dutch-helvete Afrojack kunne ha, og sikkert har, laget i søvne.
Best var den siste halvtimen – den ultrageneriske elektroen ble endelig avløst av kjente, svenske synther og publikum våknet til nytt liv. Den beste låta fra elektrodelen av Guettas siste utgivelse, «Sunshine», dundret rundt i teltet. Rett etter kom lyden av Aviciis lekende synth, og stemningen nådde et foreløpig høydepunkt med en av årets store househits, «Levels». En unødvendig svipptur innom en veldig merkelig, dubstepaktig remix av Swedish House Mafias «Save the World», ledet teltet inn i Guettas superhit akkurat nå: «Titanium». Det er nesten umulig å forklare i hvilken grad folk tok av, for det er et svært sjeldent man opplever lignende på norske konsertarenaer. Guetta kalte oss «crazy» og mente det var det beste spillejobben han hadde hatt på veldig, veldig lenge. Ingen tvilte på at han mente det.
Det er vanskelig å anmelde en DJ som spiller for et utsolgt, ekstatisk telt i Dødens Dal – en DJ folket elsket, men som strengt tatt spilte et relativt middelmådig sett. Det er skuffende at en DJ på hans størrelse, med så mange hits og så mange muligheter til å vise oss ny og spennende musikk, bruker over halvparten av tiden sin på uinspirerende, generisk elektronisk musikk . Heldigvis fikk folk det de kom for.
Christine Dancke
