Forventningene til Noah Lennox’ stadig forsinkede fjerde solofremstøt har i løpet av det siste året vokst seg tett opptil det urimelige. Det skyldes ikke bare moderbandet Animal Collectives fortsatt monumentale Merriweather Post Pavillion (2009), som fortsatt topper min personlige liste over det siste tiårets utgivelser, men i like stor grad hans forrige utgivelse som Panda Bear, Person Pitch, som foregrep den hypnotiske og gjennomvakre nypsykedeliaen som løftet Merriweather… til himmels med to år.
Til sammenligning har Tomboy allerede levd en stund på nettet, med minst seks av de elleve låtene som utgjør albumet tilgjengelige som enkeltstående spor (og langt flere i uoffisielle og røffere tilhogde livetapninger).
Avvik fra den samplebaserte, klangdruknede drømmepopen Lennox forlengst har perfeksjonert ble tidlig annonsert, og gjenhør med Nirvana og White Stripes satte i gang rykter om at den Lisboa-baserte 32-åringen hadde nyforelsket seg i gitaren, med et mer håndgripelig og likefrem uttrykk som resultat. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner: Har du hørt to sekunder av Person Pitch, vil du kjenne igjen Panda Bear umiddelbart – ikke minst takket være mannens nydelige stemme, som fortsatt dominerer lydbildet.
Det er vanskelig å ikke la seg begeistre av hva enn Animal Collective og dets individuelle bestanddeler til enhver tid måtte sysle med, og de mest inspirerte øyeblikkene på Tomboy føyer seg lett inn i rekken av umiddelbare katalogklassikere. Den sakrale, hjerteskjærende åpningslåten «You Can Count On Me» setter en standard kun «Surfer’s Hymn» og «Last Night At The Jetty» – begge typiske Panda Bear-låter, i betydningen «Beach Boys oppdatert for 2011 via Brooklyn, Lisboa, dub og ulovlige rusmidler» – overgår. På «Scheherezade» skråtitter en annen Wilson – Dennis – ned på oss gjennom det skiftende skydekket, mens «Afterburner» fungerer som en vitamininnsprøytning mot slutten av et album som taper seg hørbart i kvalitet på andre halvdel.
Problemet er forsåvidt ikke at «Friendship Bracelet» høres ut som en ganske god Yeasayer-låt, at «Drone» i nærmest parodisk grad lever opp til tittelen eller at avsluttende «Benfica» fremstår som en skisse som stortrives inni sin egen kokong av tiltagende (og tiltalende, det skal sies) publikumsstøy. Et viktigere ankepunkt er at Tomboy helhetlig føles som et antiklimaks målt mot Panda Bears veldokumenterte evner og fordums prestasjoner, uten overvekt av melodier sterke nok til å kamuflere at tidsånden til slutt har innhentet ham. Gi denne platen sine fortjente runder i spilleren, og du vil like fordømt sitte igjen med vakkert lydspor til sesongen vi smått om senn krøker oss inn i.
Marius Asp
