Name, Hovedscenen
Name kom til Hove med en ryggsekk full av gode intervjuer og en singel som har skapt unorske forventninger. Man skal ikke ha hørt ”Hand Me Down” mange gangene for å ane et eksentrisk sinn og et artistisk geni in spe. Låta er idiotfengende og uvanlig smart på samme tid.
Til Hove ble Name kallet som festivalens åpningsartist. Mens publikum strømmet mot hovedscenen i strie strømmer, åpnet bandet med en sterkt ”Miami Vice”-inspirert intro og deretter over i Prince-coveren ”Darling Nikki”. Prince er herre i Names rike; det klores hull på festival-hinna med et tungt, småaggressivt og elektrofunky sound, spekket med falsett-vrinsk og programmerte 80-tallstrommer.
Det låter ikke gærn’t, men ganske snart er det åpenbart at Norges råeste artisttalent mangler sceneerfaring, og muligens også litt talent. Som en litt sky studiorotte gjemmer han seg bak en potetsekk av en hettegenser og et par vel store solbriller. Utstrålingen når fram omtrent til gjerdet som skiller pressefotografer og publikum. Ham fomler mellom låtene og kommer med verbale tics som ”jeg husker ikke setlista” og ”jeg har ikke spist”. Koselig hvis rammen var en ungdomsklubb i Fredrikstad og ikke Skandinavias største scene akkurat nå.
Ved Names side står Thomas Eriksen, produsent og studiomakker. Eriksen prøver febrilsk å være like crazy og funky som kompisen, men tilgjort kulhet kan aldri bli noe annet enn slitsomt. Et forsøk på å matche Names allerede varemerke-beskytta talemål blir bare pinlig.
Konserten redder seg inn på den spruten som ligger i Names låtmateriale og et band som er langt bedre forberedt enn sjefene sine. På det beste glefses det med en frekkhet og kåthet som pirrer kraftig foran høstene bebudede debutalbum. Og en elegant ”Hand Me Down” – årets beste norske låt? – resulterer i spontanapplaus. Men det overskygger ikke den fremste nyheten fra årets første Hove-konsert: Name må hjem og gjøre live-leksa si.
Håkon Moslet
