En av de større attraksjonskollisjonene på årets Øya inntraff fredag kveld med La Roux på Sjøsiden og John Olav Nilsen & Gjengen på Enga. Midtveis i konserten med sistnevnte kom fasitten: «La Roux helt falsk, kjedelig. John Olav magisk, nær, sår, inntil».
John Olav Nilsen er noe av beste som har skjedd norsk musikk de siste åra. En poet fra forstaden, en tekstforfatter med en egen stemme, en låtskriver med teft for det banalt vakre, en ekte posør, en uforfalska stjerne. Det siste halvannet året med John Olav Nilsen & Gjengen på scenen har imidlertid vært en solid berg og dalbane. Da «Diamanter og kirsebær» tok tredjeplassen i Urørtfinalen i januar 2009 kunne Gjengen knapt nok spille. Siden har det gått rykkvis framover. På sitt beste vakkert som livet sjæl, på sitt verste et takras. Det absolutte bunnpunkt inntraff på Roskildefestivalen sist måned. Akkurat da Gjengen skulle reise seg til internasjonalt nivå, falt de til jorden som det mest utighte bandet i Skandinavia.
Men man kunne se det fra første stund på Enga-scenen. Borte var nervene og stivheten som knuget fram alle svakhetene på Dyrskueplassen. Her var et selvsikkert orkester, båret fram av varmen fra publikum, det siste årets suksess og en scenepersonlighet fra øverste hylle. Ikke at loddefjordingene har blitt virtuoser på noen sommermåneder. Skranglefaktoren er fortsatt høy, og kompet er stabilt ustabilt. Men et band på grensen av stupet – bare ikke over kanten – kler John Olav Nilsen.
Og på en kveld som denne er det ingen dårlige tromisser i kongeriket som kan stoppe ham. Fyren er født til å stå på en scene. En hudløs faen, en elegant formidler av uelegante hendelser, en rak rygg, et mykt slag i trynet, et blikk ned i avgrunnen, svik og lykke, diamanter og kirsebær.
”Ikkje fåkk med kjærligheten”, ”Hull i himmelen” og ”Ti ganger tusen”. Sånne som oss blir lykkelig ulykkelige av sanger som dette. Spesielt når Gjengen forløses som noe i nærheten av et kult rockeband på ”Hull i himmelen”. Det føles både sant og godt.
