Akkurat nå er det en ganske enkel slutning å trekke hvem som regjerer på tronen over metalcore der tenåringsangst og naiv følsomhet står i sentrum. Sheffield-gutta i Bring Me The Horizon har de siste årene vært i stadig stigning på rangsstigen og landet på en foreløpig topp med sitt tredjealbum, fjorårets There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It A Secret. Med dvelende og rolige partier, synther, lange låter, brutalt tunge riff og en vokalist i sitt ess står dette fortsatt igjen som et monster av et metallalbum.
Det er i all hovedsak materiale fra There Is A Hell… som fremføres på Sjøsiden, men takket være elendig lyd fra starten av er det utrolig lite som engasjerer. Selv monumentale spor som «Fuck», «Blessed With A Curse» og fantastiske «It Never Ends», samt deres knallharde brødre «Alligator Blood» og «Blacklist», fases ut i et uengasjerende virvar av lav og fyldeløs lyd. Lyden rekker selvsagt å bli bedre før det hele rundes av, men skaden er allerede skjedd. Dermed faller alle forventningene om å se et band med evne til å slå pusten ut av deg med massiv lyd i grus.
Metalcore av en såpass grinete sort som dette fungerer som en magnet for halvgale emokids. Dessverre for Bring Me The Horizon er det sjeldent metall er det som forfører det stive publikummet i Middelalderparken. Det er heller ikke nok purunge emoer foran scenen til at en ordentlig circle pit kan mobiliseres. I tillegg lider settet av et par snodige valg, inkludert det å spille av tredve sekunder av det som høres ut som en ny dubsteplåt av deres nære venn og samarbeidspartner Skrillex.
Men frontmann Oli Sykes nekter å gi opp forsøket på å sparke i gang typiske metallaktiviteter foran scenen. Gjentatte ganger gjennom konserten manes det til feilede forsøk på selvpåført knusing av kneskåler, noe som kulminerer i at øyagjengerne presses til å sette seg for å hoppe opp. Og folk setter seg ned, men kun et fåtall våger å hoppe. Dermed er det et ubehagelig flaut øyeblikk som avslutter tre tre uengasjerende kvarter, der gode låter og et dyktig band blir kvelt i svakt lydarbeid og en manglende forståelse for hvem man faktisk spiller for.
Det er imidlertid ikke usannsynlig at at denne konserten kunne vært av en helt annen dimensjon på Hovefestivalens fabelaktige Amfiscene.
Kim Klev
