«Oi! Det høres ut som Robyn, jo!»
Min kollegas begeistrede utrop omtrent halvveis i første gjennomlytting av Britney Spears´sjuende album, Femme Fatale, er ikke bare til å forstå, men i tillegg fristende å hive seg med på. Etter to plater der den forhenværende tenåringsfantasien med varierende hell har prøvd å stampe et trøblete privatliv inn i kunstnerisk valuta, er det mye som klaffer i denne omgangen. Det gjelder ikke minst balansegangen mellom kommersielle og subkulturelle elementer, som gjennomgående kombineres på en særs utvungen måte.
Britney og det ikke ubetydelige apparatet rundt henne, med blant andre …Baby, One More Time-arkitekt Max Martin tilbake bak spakene, har unektelig et fininnstilt øre for hva som foregår i samtida. Det er mye grisete bass ute og lusker i lydbildet her, men dryppene av dubstep og kald, hard og kantete klubbmusikk går aldri på bekostning av det soleklare hitpotensialet heftende ved store deler av låtmaterialet, som allerede er blitt bekreftet av de to brukbare singlene så langt, «Hold It Against Me» og «Till The World Ends».
Best fungererer likevel albumets midtparti, fra den nærmest hikkende elektropopsjarmøren «How I Roll» via den selvforklarende, Will.I.Am-produserte råtassen «Big Fat Bass» til den nærmest sakrale «Trip Your Heart», der det intense klubbgiret roes ned og den konseptuelle bærebjelken – stikke ut på en klubb, ordne seg et knull – får hvile i tre og et halvt minutt. Til sammenligning fremstår avslutningssporene «Gasoline» og «Criminal» underutviklede og dvaske.
En mer generell svakhet ved Femme Fatale er imidlertid vanskeligere å ignorere, og det er hovedpersonens ofte skrikende manko på personlighet og tilstedeværelse, som noe annet og mer enn et tungt prosessert vokalavtrykk. Spørsmålet er ikke lenger hvem Britney Spears er, eller hva hun egentlig vil – dette er informasjon jeg med enkelhet kan nyte musikken hennes uten å måtte tilegne meg – men mer fundamentalt: Hvor blir du av i alt mylderet, Britney?
Likevel: Dette er Spears´ mest helstøpte utgivelse så langt, på godt og vondt impregnert med et rungende her og nå! og helt sikkert et bærekraftig alternativ når lydsporet til vårens jentevorspiel skal spikres. Så får det heller være at damens store femme fatale-øyeblikk ér og blir «Toxic», også etter dette.
Marius Asp
