I høst kunne Gabrielle fortelle oss at hun tar et års pause. Det er ingenting som tyder på at hun trenger det.
Energinivået er på topp fra det øyeblikket Gabrielle tar sitt første euforiske sprett inn på scenen, og sånn fortsetter det i den drøye timen hun holder på. Ballet åpnes med en brillefin versjon av «Bordet», komplett med fuzzgitardrop og allting.
Som scenepersonlighet er Gabrielle nesten i en egen liga her til lands. Hun er trygg som banken, men aldri kjedelig. Fundamentalt kul, men likevel likandes. Mest av alt utstråler hun en enorm autoritet, og har det ølbebrillede publikummet i sin hule hånd fra start til slutt.
Gabrielle klarer å løfte sine egne låter på forbilledlig vis. Innpilt er «De Beste» en autotunet parentes av en låt. Live er den et velfungerende party-anthem og en musikalsk presang til fansen. «Bislet» peker seg også ut som en ny livefavoritt. «Ring Meg» går selvfølgelig rett hjem, med god grunn.
Låtkatalogen til Gabrielle er musikalsk sett på stell. Lettbeinte, synthdrevne festlåter, med innslag av hjerte/smerte, sånn kort oppsummert. Tekstlig sett er den noen gode hakk svakere, men det er vanskelig å la seg plage av det i denne sammenhengen. Hvert eneste lille ordspill formidles med troverdighet og innlevelse.
Hovedsettet avsluttes med en elektrisk versjon av «5 Fine Frøkner». Et utsolgt Rockefeller hopper opp og ned, og hele bygget rister i takt med musikken. Bokstavelig talt rister, altså. Mulig noen bør sjekke opp i det der. Etter en kort tur innom garderoben kommer en nydelig versjon av «Regn Fra Blå Himmel» med kun piano og vokal, som avløses av «Mildt Sagt». Kvelden avsluttes med «MER» til vaiende armer og klinende par. Gabrielle gir seg på topp. Det er heldigvis bare et år til hun er tilbake.
Eli van der Eynden
