Muse er virkelig stort, i flere betydninger av ordet. Gjennom drøyt tjue år som band, har britene gjort symfonisk rock og medfølgende, gigantomane sceneshow til sitt varemerke. Etter noen år med eksperimentering og lefling med diverse avarter (og tidvis rake motsetninger) av det opprinnelige uttrykket, signaliserte bandet med fjorårets «Drones» at tiden var kommet for å nærme seg rockerøttene igjen. Det merkes, og det er absolutt en god ting.
Settet åpnes med en avspilling av tittelsporet fra «Drones», mens lyssatte kjempekuler svever over publikum. Melodien er forøvrig i stor grad rappet fra den italienske renessansekomponisten Palestrina. Muse fornekter seg ikke. Den sakrale stemningen avbrytes brått da bandet kommer til syne og drønner i gang med «Psycho», en av de aller råeste låtene fra forrige album. De heves, som seg hør og bør, opp fra skjulte platåer i den langstrakte gigantscenen, før de samles på midten, og scenen begynner å rotere. Det er ikke skamløst. Det er Muse.
Første gang det ristes skikkelig liv i publikum, er da Bellamy drar i gang riffet på gromlåta «Plug In Baby». Generelt sett er det bandets eldre låter som slår best an. «Time is running out» bidrar med en av de mest fengende basslinjene på denne siden av årtusenskiftet, refrenget i «Uprising» er særdeles brølevennlig, og pianointroen til «Starlight» er en sann genistrek. Dette forsterker dessverre inntrykket av at låtskriveren Matthew Bellamy gjorde seg ferdig med sin beste kreative produksjon for en god stund siden.
Det er heller ikke spart på de visuelle effektene. Blant høydepunktene er en 3D-basert dukketeaterseanse der bassist og frontfigur styres av en digital, dritskummel kvinneskikkelse. Et av stedene det går galt er når «Supermassive Black Hole» drukner i et hav av brennende himmellegemer og tidligere nevnte lysballer.
Det er egentlig betegnende for det største problemet med Muse. Når staffasjen og eklektisismen fungerer, fungerer det innmari bra. Når det ikke funker, drukner bandet og musikken, og det hele blir bare fryktelig forvirrende og vanskelig å forholde seg til. Oppturene blir fantastiskene, nedturene blir på det verste ganske ille.
Men for all del. Muse kan live, og føler seg tydelig hjemme i stadionformatet, selv om de ikke oppleves som like overjordisk energiske som de var i sine glansdager.
Mot slutten av konserten spilles hele den massive, ti-minutter lange «The Globalist». «Mercy» eksploderer i konfetti og falsett, før «Knights of Cydonia» får æren av å avslutte ballet. Tunge riff, linjer levert med perfekt rockearroganse, og et messende refreng med akkurat passelig mengde «oss-mot-dem»-mentalitet. Om de ikke gir seg på topp, er det iallfall ikke langt unna. Men de kunne godt vært der hele tiden.
Eli van der Eynden
