Lykke Li, Vika
Enhver konsert baserer seg på at artisten og publikum bryr seg om hverandre. Sånn cirka hvert skuddår er det publikum som føkker opp.
De som var så heldige å oppleve Lykke Li på Blå under Bylarm kunne feire en ung, svensk artist med utstråling som en samla norsk småby. Det var derfor store forventninger involvert ved Øyafestivalens minste scene onsdag kveld.
Det varmet også at folkemengden rundt Vika-scenen strakk seg kreftsvulstaktig langt ut over størrelsen vi er vant til på den sida av Middelalderparken. Men varmen skulle bli kortvarig. Der adjektivet «oppegående» hadde vært ønskelig som beskrivelse av publikum på en ellers god konsert, er «bloggsensitivt» i aller verste tolking av ordet mer presist.
For den nærmest totale mangelen på respons fra publikum kan knapt forklares med annet enn at størstedelen av de frammøtte kom for å sjekke ut en artist de har hørt en eller to låter av, uten å ta med noen ytre indikatorer på verken musikkinteresse eller folkeskikk. Her spilte Lykke Li med band til tider rollen som taffelorkester, som akkompagnerte et abnormt irriterende mylder av preik. Det sier det meste at Lykke Li fikk seg til å si ting som «ni är svårflyttade» og «mår ni tråkigt?»
Kort oppsummert: Når musikken spenner fra skjøre vokalpartier til pumpende indie-elektro på en drøy halvtime, krever det at både artist og publikum bruker litt energi. Bidrar litt. Bryr seg en smule. At denne konserten ikke innfridde forventningene er i alle fall ikke Lykke Lis feil.
Magne Gisvold
