La oss være ærlige med oss selv et lite øyeblikk: Det er ikke sånn at vi på død og liv absolutt må inkorporere dubstep i absolutt alt av musikk i år. Crystal Fighters er på altfor mange måter kroneksempelet på hvorfor det å la altfor store sjangergrenser få krysse hverandre er en risikosport. Har man kun fått med seg radiosingelen deres, «At Home», er det rimelig å anta at Crystal Fighters kun er en sommerkåt hippiegjeng med en forkjærlighet for flerstemte korrefrenger; med andre ord lite annet enn et ufarlig og halvkjipt band.
Virkeligheten er dessverre verre. Med tungt prosessert el-gitar gir gjøglerkollektivet alle som kun kjenner til «At Home» et smertefullt nu-rave-sjokk idet konserten åpner. Og det er ikke akkurat slik at ting blir bedre utover i settet, for gjennom konserten faller kvaliteten på musikken som blir servert i større og større grad.
Latinoflørtende «Solar System» kan virke trivelig ved første øyekast, men det er frem til et direkte oppgulp av et dubstepmareritt brer seg rundt hele låta. Videre kombineres det i én enkelt låt elementer fra vestkystrap, Arcade Fire-tendenser, grufull drum n’ bass og en tilsynelatende evigvarende gitarsolo som låter som om den er kjørt tvers gjennom en synth.
Det er åpenbart at gimmicker er det eneste Crystal Fighters bryr seg om. Foruten å operere i et lydbilde der tilnærmet alt føles feil, benytter gjøglerne seg også av hippievennlige instrumenter som ukulele og eksotiske skinntrommer. Det merkeligste er likevel at medlemmene, på tross av at de snakker flytende engelsk og kommer fra England, kjører et falskt image som et hippiekollektiv fra Spania, og dermed synger med en flau og utelukkende komisk spansk aksent.
På tross av at Crystal Fighters av en eller annen merkelig grunn endelig klarer det å umulige – å få hovedstadens festivalgjengere til å bevege seg – føles det som lite annet enn et absurd bookingvalg av Øyafestivalen. Send heller utskuddene i Crystal Fighters til en gjøglete hippiefestival som Storåsfestivalen, der de hører hjemme.
Kim Klev