Kleerup, Oslo Live Festival
En konsert som aldri står i fare for å lette fra scenegulvet.
Kan en mann bli for avhengig av chanteuse-virksomhet? Tærer det på psyken å være et utpreget bakmenneske, om enn med ambisjoner om stjernestatus? Er det vanskelig å være en svenske i Norge, midt i hjertet av sommeren, når du til syvende og sist bare har én god låt å vise til? Andreas Kleerups oppvisning på Oslo Live signaliserer et rungende ja på alle disse spørsmålene.
Det er nemlig en anemisk, uinteressert og merkelig usynlig hovedperson som aller pliktskyldigst gjennomfører halvtimen han har fått betalt for ved Kontraskjæret. I mellomtiden har han fått assistanse fra en rapper, han har satt seg bak trommesettet , klatret opp i sceneriggen under sin beste låt og gått av scenen altfor tidlig (men på den annen side akkurat tidsnok). «With Every Heartbeat» inntreffer tidlig i settet, som spor fem, men fraværet av et grepa kvinnfolk – Robyn eller noen som minner – ser ut til å lamme Kleerup med intens styrke; han tåler ikke å være seansens fokuspunkt, og han viser heller ingen vilje til å utforske ideen. Her går det tvert imot i ferdiginnspilte låter, og de fleste av dem treffer bunnen av bassenget med et ubehagelig knekk, i pur manko på vokalkarismaen som gjør albumet fra i fjor verdt å høre på, tross alt.
Kleerup gir det bort, først og fremst, idet han setter seg bak slagverket, gutterom-style, og dæljer løs, uten at noe annet enn den nennsomt programmerte (og løse, «primitive») beaten når ut til det hoderystende publikumet, som allerede da begynner å vende seg bort fra begivenhetenes manglende sentrum. Hvor ble du av i alt mylderet, Andreas?
En svenske som stod ved siden av meg oppsummerte det slik: Denna killen är ett luftslott. Det er han i rettferdighetens navn ikke alene om å være. Men de fleste andre av verdens middelmådigheter velger å kamuflere det hakket bedre enn Kleerup gjorde på Oslo Live i kveld. Fly avsted, nå.
Marius Asp
