«Kem e no det igjen?»
Selv om «alle» har fått 30-40 sekunder av Rayes musikk matet inn i bevisstheten gjennom enorme TikTok-hits, er sangerinnen fortsatt et ukjent navn for en stor del av publikummet på Bergenfest.
Debutalbumet «My 21st Century Blues» kom i fjor, og det er gjennom internetts kortformater at den 26 år gamle briten har funnet tilhengerne sine.
Det er kanskje et tynt grunnlag å ha under hælene når man trer ut på hovedscenen i prima spilletid fredag kveld. Men her er det noen bookere som vet nøyaktig hva de driver med.
Retro estetikk
Rayes tidløse R&B-uttrykk er skreddersydd for å nå Bergenfest sitt flergenerasjonelle publikum.
At festivalen alltid lar artistene på hovedscenen spille uten at det finnes overlappende konserter, virker nok også i hennes favør.
Alle som har møtt opp for å kose seg på festivalen generelt, får muligheten til å bli overbevist.
«Hon e så flink.» «Så søt.» I periferien til publikummet, som fyller den plastdekte plenen helt opp, høres gjetordene mellom låtene.
Og Raye har virkelig imponert fra første låt.
På en scene som er kledd som et gammelt amerikansk TV-program, med bandet striglet oppstilt i matchende hvite dresser, trådde hovedpersonen ut i et komplett 50-tallsantrekk med halvlange, myke krøller, gullkjole, rød leppestift og skjønnhetsflekk.
Så mye sjel
Det visuelle er ikke en gimmick. Hun fyrer opp den sjelfulle, kraftige vokalen sin fra første øyeblikk, og får publikum til å klappe, juble og danse med.
Rayes sensuelle, fremoverlente og gyngende bevegelser henter den retro estetikken inn i hennes egen karakter.
Låtene lener seg tungt inn i et virkelig autentisk soul-uttrykk, men de har også plass til mer rappete partier, gode pop-refreng og et vokabular som aldri hadde fått innpass på samme type TV-program som hun har lagt opp til bak seg.
Den vilt sterke stemmen hennes får ta sentral plass i lydbildet hver eneste gang den ber om det, som er mesteparten av tiden, og gjør den nokså ferske artisten til en naturlig frontkvinne.
Tid til talkshow
Samtidig merkes det at den voldsomme karrieren er noe som har kommet brått på.
Mellom hver eneste låt føler hun behov for å snakke om den kommende sangen, hva den handler om, og ofte om sitt eget inntog i bransjen.
På noen låter, som konsertens fjerde, «Ice Cream Man», er dette på sin plass. Her forteller hun åpent om sangens bransjerelaterte voldtektstematikk, og feller flere tårer selv i prosessen. Det er et sterkt og viktig øyeblikk som publikum støtter til det fulle.
På andre låter, som før «Black Mascara», kunne hun godt spart seg praten. Hun introduserer den mest klubbete låten sin med å si at nå kan publikum danse med. Men det gjorde de allerede, til outroen til «Secrets», frem til hun pauset musikken og tok ordet for åttende gang.
TV-estetikk til tross, var det kanskje ikke meningen at hun skulle prate bort ti-femten prosent av sin korte time med spilletid.
Råsterk avslutning
Når de virkelig store hitlåtene «Prada» og «Escapism» kommer mot slutten, blir det tydelig at hun kanskje trenger pausene for å hente inn stemmebåndene.
Vokalen holder seg eksemplarisk sterk gjennom ni av elleve låter, men er litt tom for luft når det gjelder som mest.
Ikke at det bremser stemningen. Et stødig band med gode korister gjør at publikum kan synge med til de låtene de kjenner aller best.
Raye slukker i tillegg undertegnedes frykt for at hun har startet for sterkt og hele showet kommer til å ligge på et musikalsk platå.
«Prada» fremføres ekstra rocka, og på «Escapism» legger bandet inn alt de kan av ekstra kraft for å gjøre låta til en storslagen avslutning.
Slik bygger konserten seg opp fra bra til bedre, og blir et kanskje uventet høydepunkt i en allerede sterk festival i vestlandshovedstaden. Så stødig som det er, skal det mye til at sommerens andre norgesbesøk på Øyafestivalen ikke blir en ny fest.
Tekst: Sofie Martesdatter Granberg
Foto: Tom Øverlie, NRK P3
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
