Alt klaffet for den skotske kvartetten Glasvegas da de slapp sin selvtitulerte debutplate i 2008, som temmelig unisont ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden Oasis’ Definitely Maybe traff britpopen som et løpsk godstog 14 år tidligere.
I realiteten var albumet en gjennomgående solid og ofte rørende, men like fullt temmelig begrenset og monokrom oppdatering av wall of sound-estetikken Phil Spector skapte på sekstitallet og The Jesus & Mary Chain bygde ut med uansvarlige mengder klang og fuzz tjue år seinere. Og om det i realiteten befant seg lite mer enn ti versjoner av samme låt bak vokalist James Allans dirrende skildringer av glasgowsk hverdagsdesperasjon, var det i det minste en god låt.
Til sammenligning er EUPHORIC /// HEARTBREAK \ ribbet for det meste som gjorde Glasvegas minneverdig. Og la oss like godt begynne med låtmaterialet. Etter den pretensiøse spoken word-introen «Pain, Pain, Never Again», blir det kjapt åpenbart at verden forlengst har innhentet bandet: «The World Is Yours» er, i likhet med brorparten av låtene som følger den, en retningsløs og flat melodi forsøkt kamuflert med en pompøsitet selv en tungt kokainruset Brandon Flowers ville veid og funnet for fjollete.
Singelen «Euphoria, Take My Hand» er i så måte det råtneste egget i kurven; et mentalt bilde av en skotsk Bono som gråtkvalt planter et hvitt flagg i en diger bløtkake lar seg ikke rikke. Og at «Stronger Than Dirt (Homosexuality, Pt. 2)» kommer før «I Feel Wrong (Homosexuality, Pt. 1)» indikerer først og fremst at bandet selv tror de er både smartere og mer interessante enn de i realiteten framstår som.
«Euphoria, Take My Hand»:
Symptomatisk nok er det når den bombastiske selvmedlidenheten balanseres mot noe annet at Euphoric… står i fare for å fungere, som på singelpotensielle «You» eller seigtflytende «Whatever Hurts You Though The Night», to spor som til syvende og siste understreker resten av platens prekære manko på dynamikk. Glasvegas anno 2011 mobiliserer verken eufori eller vondt i hjertet, kun en flyktig fornemmelse av at Coldplay virkelig ikke var et verst band en gang i tida. Og det er jo på sett og vis imponerende.
Marius Asp
