Green Day: 21st Century Breakdown
[Reprise/Warner]
Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere.
Den gamle punktrioen Green Day gjenoppfant seg selv med storverket American Idiot i 2004, og opplevde med det sin største kommersielle suksess – så langt. Fokuset den gang var innstilt mot Bush-administrasjonen, nå går Californiabandet enda mer konseptuelt til verks: på 21st Century Breakdown bevitner vi et amerikansk samfunn i total oppløsning gjennom øynene på det unge paret Christian og Gloria.
Green Days poppunk låter vital som aldri før, og de blenger frem überfengende melodier som skapt for allsang ved store, store arenaer. Den enorme hiten ”Wake Me Up When September Ends” fra forgjengeren har tydeligvis gitt dem blod på balladetann, noe som vises gjennom låter som ”21 Guns”; den formerlig klistrer tårer til kinnet og hånden til mobiltelefonen og sender millioner av tenåringshjerter i brann ut i verden med tekstlinjen ”nothing’s ever built to last, you’re in ruins”. The Hives-flørten ”Horseshoes And Handgrenades”, der evigunge Billie Joe Armstrong svinger punkhammeren med ordene ”demolition, self-destruction / what to annihilate?”, er bare en av de mange sterke invitasjonene til denne rockeoperafesten av et album.
Å påpeke deres åpenbare poporientering er som å angripe Napoleon for høyden. Bandet har en hookteft det ryker av og veksler mellom å gå The Beatles etter sømmene i ”Last Night On Earth” og å gjøre tregrepsrock mangeartet og juicy i ”The Static Age”.
Green Day må være et av de proffeste bandene som opererer i ”politisk rock”-sfæren: de oppleves aldri utspekulerte,. som for eksempel U2 gjør det. Bandet omfavner zeitgeist på en måte som virker utilslørt og ekte, og med dét unngår de at deres åpenbare tro på å kunne endre verden rokker ved bandets egenart.
Mats Borch Bugge