Mew, Enga
Det låter stort, seriøst og tidvis smukt, men som selvutnevnte riddere av stadionindie har Mew fortsatt et stykke igjen å gå.
Drengene i Mew har en rekke ting som taler imot dem. La meg kjapt nevne tre: De er dypt, nærmest kokett pretensiøse, de gir platene sine uutholdelig daffe titler og er attpåtil danske som Kim Larsen svøpt i rød salami, med alt det innebærer av dårlig musikalsk karma. Det er fristende å kalle dem indierockens Pink Floyd, med tjukke lag av ambisjoner smurt utover skjortebrystet og seintflytende «magi» (merk gåseøynene) murrende i hver avkrok av deres gigantomane univers.
Samtidig er det umulig å ikke føle en viss respekt for dette befriende egenartede og lite hipsterorienterte orkesteret. Episk, allsangbar og smart albumrock kommer vi til å trenge til krampa tar oss, og på sitt beste leverer Mew en utsøkt tapning av nettopp dét. Formtoppene inntreffer imidlertid for sjeldent på denne Øya-onsdagen, og i sum etterlater trioen både venner og fiender uberørt.
Låter som «Am I Wry? No» og «Special» boltrer seg side om side med sanger fra den (etter noen gjennomlyttinger) svært lovende kommende platen No More Stories…, der særlig den smått geniale singelen «Introducing Palace Players» stikker seg ut som en bærekraftig vei videre for bandet. Men i det store og det hele er vokalist Jonas Bjerre verken interessert i eller kapabel til å etablere noen reell kontakt med publikum, og det hele avleveres såpass stort, majestetisk, ukarismatisk og iskaldt at tanken på Satyricon-konserten hundre meter lenger borte varmer, tro det eller ei.
Pluss i boka anføres for en mektig avslutning (digre «Comforting Sounds»). Problemet er ikke først og fremst at bandet har forsvunnet inn i sin egen vakre boble lenge før den tid, men at de mangler muskler til å dra oss inn sammen med dem.
Marius Asp
