Man kan tyte så mye man bare vil om hjemmefordeler, patriotisme og ubetinget kjærlighet – men det er en grunn til at Åge har oppnådd den legendestatusen han faktisk har – særlig i, men også utenfor, Trøndelag. De siste åra har han også seilt i en viss hipstermedvind – som toppet seg med Frode Saugestads ekstatiske hyllest på Thomas Seltzers Trygdekontoret. På Pstereo er det tydelig at Åge er hyret inn som et bredt og folkelig alibi – og han er et sikkert kort i Trondheim.
Fra scenen ved elvebredden kjøres det ut slager etter slager, og trønderne elsker det. Og låtmaterialet er heller ikke problemet – ta for eksempel «Fire pils og en pizza»; kjempefin låt. Men måten Åge og hans forsåvidt supertighte, men også supercheesy, samband pakker inn materialet er ekstremt slitsomt. Ta av dere solbrillene, slutt å stå rygg mot rygg mens dere spiller gitar, stripp ned det overfylte lydbildet noen hakk og ro ned rallingen en god del, og konserten kunne blitt relativt bra.
Også var det disse «vennene», da. Fremmed Rase (gjengen bak «Råne») er med på en låt fra Åges kommende album, men glemmer det ene verset. Pinlig. Nok en trønderbande – Nullskattesnylterne – er med for å feire at det er 30 år siden Åges skive Ramp kom – og i dét høvdingen sjøl spør «finnes det noe bedre i livet enn tusen gitarer?», er det tydelig at han har mista grepet. Det understrekes også senere – denne konserten er nemlig ikke så «gripende vakker» som Åge skal ha det til.
Jeg vil så gjerne like han – og gjør det forsåvidt – men når Åge sauser seg så til de grader inn i forstyrrende elementer, blir det for mye for en uten trønderblod i årene.
