Et av mitt livs aller beste konsertminner, sammen med Pulps skjellsettende opptreden på fjorårets Øyafestival, var da Gallows spilte på Hovefestivalen i 2010. Mye av grunnen til at den ved bare tanken fortsatt varmer hjertet var samspillet mellom femspannet på scenen og havet av ravende punkfans som sirklet i bunnen av amfiet, der den evigsinte eks-frontmannen Frank Carter til stadighet var dønn ærlig med publikum. En ærlighet som stod direkte i stil med mørket som gjennomsyrer den – la oss bare kalle den det – moderne klassiskeren Grey Britain.
Det er dermed med sunn skepsis man burde møte et reinkarnert Gallows med Wade McNeil i front. For McNeil er mannen som tidligere stod i bresjen for langt mer pusete Alexisonfire. Og selv om livebandet Gallows på mange måter har blitt noe ganske annet nå enn før Carter forlot gjengen til fordel for poporientert rock, så har fortsatt Wadford-bandet alt å leve for.
Mest typisk for den sexylubne kanadieren er at hans personlighet er en ganske annen enn den radmagre rødtoppens. Selv om bandet fortsatt elsker det å hate («Do you know what ACAB means? All cops are bastards! All cops are bastards!» og gensere med «Jesus is a cunt»-trykk), så har McNeil tatt med seg mye av den semisympatiske nerven fra den amerikanske sokkelen, som gjør ham ikke ulik andre punkkosebamser som Cancer Bats’ Liam Cormier og Matt Caughthran fra The Bronx.
«That’s some cheerful dancing there. You guys are having a fucking good time? So are we!» erklærer han selv om kjernen foran scenen er ufortjent liten – mens Kvelertaks Maciek Ofstad gliser fra sidelinjen. Riktignok er det vanskelig å tro det samme om gitarist Steph Carter, som med ansiktet skjøvet ned i halsen på vindjakken til slutt bestemmer seg for å gjemme seg bak forsterkeren for å komme i ly av den kraftige vinden på fjelltoppen.
Bandet dedikerer påfallende mange av de tre kvarterene til det nevnte karierrehøydepunktet, deriblant «Leeches», «Death Voices», «London Is The Reason», alle uberørt av medlemsbyttet. Det er kanskje fornuftig – og vennligsinnet – å ikke gå for hardt ut mot slottsfjellgjengerne, men det burde ikke være for mye forlangt å få fylle ganen med flere smakebiter fra kommende Gallows. Endog: Gallows’ selverklærte nasjonalsang «Mondo Chaos» fra den foreløpig eneste McNeil-utgivelsen Death Is Birth tilfører settet mer enn nok av ny-Gallows.
Grunnene til å savne det å bli overlesset av haterklæringer på en Gallows-konsert er mange; det er noe helt eget å dra på en konsert der man kjapt blir enige om at, ja, hatet jeg har for deg – og alle andre rundt oss – er minst like sterkt som hatet jeg har overfor mitt eget ytre og indre. Og nettopp derfor vil det å se bandet live sannsynligvis aldri bli så minneverdig som den junidagen på Tromøya for to år siden. Men hva betyr nå egentlig dét når britene ledes av en så dyktig, varm og energisk frontmann som Wade McNeil?
Kim Klev
