Etter at The Jayhawks bukket under som kollektiv etter sitt definitive mesterverk, Tomorrow The Green Grass, i 1995, har bandets to frontfigurer slitt på hver sin kant for å holde det skyhøye nivået de opererte med sammen. Mark Olson har gitt ut en rekke ujevne album på egenhånd, mens Gary Louris med vekslende hell har veivet Jayhawks-fanen videre, med Rainy Day Music (2003) som et høydepunkt post-Olson.
Som en av få, eh, modne bookinger på Øya i år har The Jayhawks splitter nytt materiale på lager; albumet Mockingbird Time slippes 20. september, og bandet synes ivrige etter å vise fram sitt nye materiale. Men på grunn av sykdom i familien har bandets trommis måttet dra hjem til USA, og bak slagverket på den solslikkede hovedscenen sitter norske Alexander Lindbäck, for enkelte kjent som frontfigur i Seven Doors Hotel (et band som nok har snurret sin Jayhawks, for å si det pent).
Det er en jobb han fikser med bravur, men med vikarbatterist er bandet nødt til å kutte ned antallet ferske låter, noe de færreste av de oppmøtte ser ut til å ha noe imot. I det minste etter en stund. De fire-fem første låtene skjemmes av intens publikumsskravling, som først dør hen når «Blue», «I’d Run Away» og «Miss Williams’ Guitar» – la oss for enkelhets skyld kalle det bandets fineste øyeblikk – runger utover området og minner oss om storheten de fem på scenen en gang var i besittelse av. Bandets ikke så altfor hemmelige våpen – harmoniseringen mellom Olson og Louris – er fortsatt intakt, og sistnevnte legger også ned en anstendig strengeinnsats gjennom konserten.
Enkelte pussige prioriteringer registreres, og at «Save It For A Rainy Day» forkastes til fordel for en b-side fra Hollywood Town Hall-perioden – som avslutningslåt – er intet mindre enn nitrist. I tillegg låter bandet tidvis smårustent, godt utover påkrevd rufs. Av tre nye låter gjør singelen «She Walks In So Many Ways» størst inntrykk. En klassisk firer, med andre ord.
Marius Asp
