Oslokvartetten har lenge vært et navn å se opp for på hovedstadens undergrunnsscene, men de har tilsynelatende vært tilfredse med å pleie en tilværelse i skyggene mens de møysommelig har jobbet frem et debutalbum i stil med bandets skyhøye ambisjoner. Her er lite eller ingenting overlatt til tilfeldighetene, og om det finnes noe hold i ryktene er Is Forever No Way unnfanget ved hjelp av både astrologiske og naturvitenskapelige metoder.
Ikke minst har Hope I Die Virgin fått god hjelp fra produsent Christian Engfeldt og masteringsekspertisen til amerikanske Bob Weston med å smi et rikt ornamentert og melodisk veldreid album på en legering hovedsaklig bestående av mild psykedelia, sober krautrock og syrete shoegaze, med kraftige gjenklang fra såvel The Doors og tidlig Can som sørgelig glemte Swervedriver og mer folkekjære band som Sonic Youth og My Bloody Valentine.
Oppsiktsvekkende originalt eller nyskapende låter det vel egentlig ikke, og det er i grunnen et lite paradoks at en av de mest umiddelbare og fengende låtene på plata, drivende og mystiske «Wolf Head Dress», minner ganske mye om 120 Days, mens det øvrige materialet ofte beveger seg på de samme godt opptråkkede stiene som samtidige band som The Lionheart Brothers og Serena Maneesh allerede har ferdes på.
At dette ikke er et problem skyldes dels at jeg personlig har stor sans for disse stiene, dels at gutta i Hope I Die Virgin ikke bare er dyktige låtskrivere, men også er flinke til å krydre låtene med deilig flerstemt vokal og lekre synth- og orgelarrangementer. De viser en forbilledlig vilje til å overskride støypoprammene ved å strekke de skjøre melodilinjene ut i vakre og eksperimentelle partier som gir albumet både økt dybde og en kledelig uforutsigbarhet. «(Soon) Into Heavens» later i så måte til å blitt til ved et svært vellykket forsøk på å tilnærme seg den samme tankegangen som David Bowie og Brian Eno hadde da de spilte inn plater sammen i Berlin på slutten 1970-tallet.
En slik parallel vitner i seg selv om at Is Forever No Way er et debutalbum utenom det vanlige – mektig, lekent, intelligent, vakkert og varmt – og med det har Hope I Die Virgin brått sikret seg en plass blant de mest spennende og interessante bandene vi har her til lands.
Glenn Olsen
