Når jeg ankommer Kastellscenen er Deerhunter allerde i gang. Det kan nesten virke som om det har blitt etablert en pakt mellom band og publikum innen den tid: Se på oss, så lover vi å ignorere dere. Deerhunters musikk – la oss kalle det en gla’narkotisk 2011-oppdatering av det Velvet Underground gjorde i sin tid – treffer uansett de som måtte være interessert. Omstendighetene for en storartet konsert er imidlertid bare såvidt tilstede.
Den magre, tungt sminkede og ofte noe irriterende frontmannen Bradford Cox gjør i tillegg lite for at det skal gå kjapt. Det trenger han heller ikke; bandets siste utgivelse, Halcyon Digest, illustrerer forbilledlig at det finnes boltreplass selv i den mest definerte kroken av indiescenen. På Slottsfjell spiller bandet seg gradvis inn på scenen de har blitt henvist til, uten noe hørbart ønske om å vinne over nye tilhengere. Målt mot den tilsvarende konserten i fjor (Zeromancer) er entusiasmen fraværende.
Nå er det heldigvis ikke ikke entusiasmen som skal anmeldes, men musikken som kommer fra scenen. Og den er gjennomgående god. Cox & co. bygger opp mot «Helicopter» i en snau time, og når den først kommer, brister alle illusjoner om at dette er et band som trives med å være en hemmelighet. Det er kanskje litt seint, og Deerhunter kunne valgt å anskaffe seg flere fans i løpet av sin dissonante, men like fullt svært melodiske time. Men på den annen side: Hvorfor det?
Marius Asp
