Lise Karlsnes: Bylarm, Folk
Bak Lise Karlsnes står et backingband som kjeder seg. Det smitter.
Når Karlsnes nå for alvor skal fremstå som soloartist, er dette med en musikalsk pakke nokså langt unna Briskebytiden. All ære til henne for dette stilskiftet, men hennes nye musikkdrakt – som mer enn noe annet lener seg mot PJ Harvey – faller gjennom: ikke har hun den stemmemessige styrken som helt og fullt kan bære den dystrere rockinnpakningen, og ikke er det fengende nok til å opprettholde hennes image som popstjerne.
Ikke at hun ikke prøver; hun dominerer scenen der hun står kledd i en slags rød, glitrende hylse og markerer dermed avstanden også visuelt til sitt askegrå backingband. Stemmen hennes ligger unormalt langt fremme i lydbildet, noe som både tydeliggjør et skrikende behov etter korister og blottlegger hennes temmelig tynne melodiske grunnlag. Her er det få låter med egenart, og det blir ikke bedre av at det fremføres av et band som ser ut som de holder på å duppe av av kjedsomhet.
Lise Karlsnes’ solokarriere foran en glissen publikumsskare blir dermed en nokså inntrykksløs affære, og bortsett fra et forsonende synthriff i sistelåten er det få ting som vil huskes fra denne opptredenen.
Jørgen Hegstad
