The Dead Weather - Horehound

Grå-White

The Dead Weather:Horehound [Third Man Records/Sony Music] Man må beundre Jack Whites produktivitet, men det er vanskelig å elske hans nye prosjekt.Seks album med White Stripes, to med Raconteurs og nå debuten til The Dead Weather. Jack White har det siste tiåret vært en evig skapende og aldri hvilende kraft i rocken. Når populærmusikken på […]

The Dead Weather:Horehound

[Third Man Records/Sony Music]
terning3

The Dead Weather (Foto: Promo)
The Dead Weather (Foto: Promo)

Man må beundre Jack Whites produktivitet, men det er vanskelig å elske hans nye prosjekt.Seks album med White Stripes, to med Raconteurs og nå debuten til The Dead Weather. Jack White har det siste tiåret vært en evig skapende og aldri hvilende kraft i rocken. Når populærmusikken på 00-tallet snart skal oppsummeres er det vanskelig å komme unna White som indie-entrepenør, stilskaper og estetiker. Han står til og med bak tiårets største fotball-anthem («Seven Nation Army»).

En bieffekt av skapertrangen er at det også kommer ut middelmådige produkter signert mannen. Samarbeidet med Alison Mosshart fra The Kills, Raconteurs-kompis Jack Lawrence og Queens of the Stone Age-assosierte Dean Fertita er et prosjekt som ser givende ut på papiret, men som aldri får vinger å fly på i løpet av debutalbumet Horehound.

Utgangspunktet – fire musikere og låtskrivere som finner kjemien og helt uten press begynner å jamme fram en sound og et album – er utmerket. Følelsen av jamming er også vel bevart på Horehound. Her er mange seige bluesriff, rullende B3-orgler og gromme trommegrooves. Mosshart og White deler på vokalen, på flere av låtene gir det en slags duellfølelse med understrømmer av seksuell spenning. Det er i det hele tatt mørke farvann Dead Weathers tar lytteren med til. Vi skal inn i tåka og ned, ned, ned i sumpen. Men der blir også Horehound stående og stampe. Det er som den inspirerte øvingen og leken Dead Weathers startet på i fjor høst aldri kom noe lenger. Låtene forble skisser, det løse preget ble aldri strammet tilstrekkelig opp og de fire gikk aldri opp i en høyere enhet. Selv det vokale samarbeidet mellom Jack og Alison, et fyrrig par ved første blikk, forblir uforløst. Stemmene deres er, pussig nok, for like til at det oppstår dynamikk. Mest minneverdige er et par av de mer neddempa låtene, som ”Rocking Horse” med sitt ildfulle og muntre surfparti og den nake og bekmørke avslutteren ”Will There Be Enough Water?”. De kommer seg akkurat inn på den framtidige samleren The Essential Jack White.

Vi får tro han har spart de beste låtene til soloalbumet. Det begynner han etter rapportene med til høsten.

Håkon Moslet