Da Tom Waits i 1983 ga ut platen Swordfishtrombones, lukket han døra til karrierens innledende kapittel. Sentimentalt, rennesteinsromantisk preik svøpt i brusten pianojazz måtte vike for et større, farligere og mer uregjerlig beist. Skiva redefinerte ikke bare Waits’ kunstneriske modus operandi; den låt – og låter fortsatt, snart 30 år seinere – som et album som har glefset og klort seg ut i verden av pur artistisk nødvendighet.
Etter den mesterlige tredjeplaten The Sheperd’s Dog (2008) – et album Sam Beam, mannen som gir ut musikk under navnet Iron & Wine, med full ryggdekning karakteriserte som nettopp sitt Swordfishtrombones – har forventningene til nytt fra denne leiren vokst seg nervepirrende høye. Det er en glede å kunne melde at bandet, som dette prosjektet i stadig tiltagende grad fremstår som, lever opp til dem.
Åpningslåten ”Walking Far From Home” hinter om at både komposisjonsteft og eksperimenteringsvilje er intakt; bak lagene av kosmiske doo-wop-effekter høres en enkel, rørende melodi som nok også ville fungert ypperlig i den mer dempede belysningen på de to første Iron & Wine-utgivelsene. Og det er i dette skjæringspunktet albumet utspiller seg, mellom det organiske og ukompliserte (”Tree By The River”, ”Godless Brother in Love”), det frakobla og foruroligende (”Rabitt Will Run”, ”Monkeys Uptown”) og det, visst pokker, funky (”Me And Lazarus”).
Tekstene er et kapittel for seg. Sam Beam tar for seg de menneskelige livsvilkår med en vakker, tidvis vond presisjon man vanligvis må dykke ned mellom to permer for å finne maken til, men fremfører med et overskudd og en løssluppenhet som lader eksistensiell tvil med et skjørt, men like fullt hørbart håp.
Kiss Each Other Clean er både en naturlig oppfølger og en avstikker videre inn i ukjente, men framfor alt en konsolidering av alle egenskapene som gjør Iron & Wine til et av få band i 2011 det virkelig ville gjort vondt å miste. I neste uke spiller han på Rockefeller i Oslo. Ses vi der?
Marius Asp
