U2: No Line On The Horizon
[Interscope/Universal]
Lyden av et band som krakelerer under vekten av sin egen historie.
Det er ikke enkelt å være Verdens Største Og Viktigste Band, men det er fortsatt der U2 befinner seg, etter drøyt 30 år i gamet. De er elsket av mange, men hatet – med en nærmest pubertal iver – av minst like mange andre, ikke minst takket være Bonos selvrettferdige og pompøse offentlige profil.
Der de to foregående utgivelsene mest av alt fremsto som reinspikka retroløp – solide, men forholdsvis uinteressante og utspekulerte rekonstruksjoner av strategiene bak suksesser som The Joshua Tree og Achtung Baby – har den irske kvartetten brukt hele fem år på å følge opp How To Dismantle An Atom Bomb, og dessuten gått langt i å antyde at de atter en gang har gitt U2-merkevaren et etterlengtet påfyll av relevans og innhold.
U2 er imidlertid, som de fleste andre tradisjonelle rockeband, avhengig av minneverdige sanger for å skinne. De er i et mindretall på No Line On The Horizon. Førstesingelen ”Get On Your Boots” høres ut som en forkastet demo fra Pop-innspillingen, og står som et grusomt eksempel på hvor slapt dette bandet er i stand til å låte når låtmaterialet ikke sitter. «Stand Up Comedy» er hvitmannsfunk på sitt mest sidræva, mens den nittitallsduvende «Moment Of Surrender» skjemmes av Bonos slitne stemmebånd og en spillelengde langt utover det forsvarlige.
«Get On Your Boots»:
Det er likevel fraværet av enkeltstående gull som er det mest slående ved albumet. Låter som tittelsporet, «Fez – Being Born», «White As Snow» og «Cedars Of Lebanon» er på ingen måte støtende dårlige, kun pregløse, grå og uvanlig ukarismatiske. «Unknown Caller» og «I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight» er små lyspunkter, men helhetlig må No Line On The Horizon betraktes som en tonesettelsen av en identitetskrise i et band som for alvor begynner å bli for selvbevisste for sitt eget beste.
Slik sett minner skiva om både Zooropa og Pop, men de var i det minste interessante og modige steg videre – om enn tidvis i feil retning. Dette er bare trist og kjedelig, og et av U2s desidert svakeste album hittil.
Marius Asp
