Der Wannskrækks oppgave en time tidligere hadde vært svært takknemlig, ble Death from Above 1979s oppgave tilsvarende utakknemlig. Den kanadiske duoen hadde fått æren av å avslutte Pstereofestivalens første dag, problemet var bare det at feststemte trøndere ikke virka å være i det mottakelige hjørnet for dansbar støypønk.
Det er trist å se på at publikum forlater en god konsert i strie strømmer, noe som dessverre skjedde under avslutningskonserten på fredag. Pstereo-historiens minst folkelige konsertdag ble avrunda av Pstereo-historiens minst folkelige headliner – det var moro for oss som holdt ut helt til slutt, men for mange ble fraværet av gjenkjennbare singalongs muligens for presserende når det nærma seg natt.
DFA 1979 trenger ikke å føle seg skyldige. Innledningsvis halta det riktignok noe, men der må også en lydmann som brukte lovlig lang tid på å skru seg inn ta noe av skylda. Bandets lydbilde krever sin lydmann, balansegangen mellom for mye støy og for lite trøkk er hårfin.
Men når det først satt, satt det ordentlig. Den vakre og forstyrrende lydveggen ble først og fremst satt opp av Jesse Keeler som sparra frenetiske bassganger mot sin egen lavfrekvente feedback. Sjelden har en basslyd tatt så kraftig tak i meg som Keelers gjorde på Marinen fredag – kombinasjonen av det distinkte og det buldrende grensa mot auditiv hypnose.
Keeler og trommis/vokalist Sebastian Grainger har en visuell yin & yang-greie på gang, noe som også gjenspeiler seg i den lydbildemessige rollefordelinga. Graingers skarpe trommelyd og enda skarpere stemme har god klaring til Keelers tjukke bassteppe, uten at lydopplevelsen blir forstyrrende fragmentert. Den fem år lange pausen bandet har hatt ser ikke ut til å ha forringa samspillet, det går i 140 hele veien – upåklagelig tett, drivende og dynamisk.
Når Grainger forlater trommestolen og tvinger ut vokalen på «Romantic Rights» fra scenekanten kommer kveldens første, og eneste, gåsehud-øyeblikk. Noen ser ut til å ha venta på dette øyeblikket siden gutta ga seg i 2006, men alt for mange har trist nok allerede forlatt festivalområdet.
Jeg håper likevel Pstereo-gjengen fortsetter å være tøffe i bookinga, så får det heller være trondheimspublikummets oppgave å pugge besøkelsestid til neste år.
