Den gjengse radiolytter ble først introdusert for Cee-Lo gjennom suksessen til samarbeidsprosjektet med Danger Mouse, Gnarls Barkley, og den påfølgende radiohit-en ”Crazy”, men Atlanta-artisten hadde før den mildt overraskende suksessen vært en del av Outkast-affilierte Goodie Mob og er for en veteran å regne hva sørstatsrap angår (fun fact: Goodie Mob krediterer seg selv som de første som brukte begrepet dirty south)
Da førstesingelen fra The Lady Killer, ”Fuck You”, eksploderte tidligere i høst, viste det seg plutselig at Cee-Lo var en mann å regne med kommersielt – også uten Danger Mouse på laget. Mye er skjedd siden midten av nittitallet, gitt, både sørstatsrap og Cee-Lo.
Lokomotivet ”Fuck You” er altså blitt en radioplage av de sjeldne, og er langt på vei representativ for resten av The Lady Killer – vi snakker raffinert retrosoul med sterke refrenger, overprodusert så det holder. Tenk Curtis Mayfield-referanser, Gamble&Huff-strykere og massive blåserrekker, men uten at det på noe tidspunkt setter Cee-Lo selv i skyggen. Mot dette bakteppet er The Lady Killer således blitt et album som spriker langt mindre enn den tidvis kaotiske debuten Cee-Lo Green and His Perfect Imperfections, men som samtidig er langt mer ambisiøst enn den sørstatsfokuserte andreskiva Cee-Lo Green… Is the Soul Machine.
Produksjonen er så sterk, låtene så velskrevne og Cee-Lo en såpass interessant vokalist at låter som “Satisfied” og ”It’s OK” , som tidvis beveger seg farlig nær rein pastisj på soul, går opp i en albumhelhet, snarere enn å ende som forutsigbare standardlåter. Samtidig er det også talende at ”Bright Lights, Bigger City”, et av de sporene som går flest omveier med tunge 80-tallsreferanser og en fantastisk synthlinje, også står igjen som skivas klart sterkeste kutt, sammen med bekmørke, men delikate og utypiske «Bodies».
Hovedinnvendinga mot The Lady Killer må nemlig være at den snikende følelsen av at en overveldende kreativ og musikalsk fyr som Cee Lo, kjent for en, kremt, eklektisk blanding av uttrykk, ensretter The Lady Killer i for stor grad. En del av nerven forsvinner, og moroa Cee-Lo er kjent for står langt svakere her enn på tidligere utgivelser.
Sånn sett er jeg litt ambivalent til skiva – den er sterk, godt produsert og med solide låter, men samtidig uten at den på noe tidspunkt fremstår som verken ektefølt nok eller utfordrende nok til å være en av årets absolutt beste utgivelser. Kalkulert, oppskriftsmessig og oppsiktsvekkende bra samtidig: Noen ganger holder det å følge oppskriften for å koke sammen noe smakfullt. Noe The Lady Killer er blitt et riktig så godt eksempel på.
Andreas Øverland
